Vi er ikke klimasinker

Hvorfor stemples folk i distriktene som klimasinker? Vi med oljejobber, biler, ferger og landbruk har minst like stor kjærlighet til kloden som andre.

Mørke skyer: Et helt industrisamfunn er bygget opp basert på leverandørindustri i Verdal. En av de store utfordringene er usikkerhet rundt lønnssomhet for framtidige investeringer, både på grunn av oljepris og klimadebatt.   Foto: Johan Arnt Nesgård

Meninger

Det er alvor på Kværner i Verdal. Et helt industrisamfunn står i fare hvis oljenæringen slutter å bygge nye plattformer.

Regjeringen har lagt fram en krisepakke. For oss på utsiden er det ikke helt greit å forstå den komplekse diskusjonen om tiltakene, om «friinntekten», og om hvor raskt nye investeringer skal avskrives. De fleste av oss skjønner vel at oljeselskaper også har sterke egeninteresser. Og dessuten har vi «hørt det før» – for det er ikke noe nytt at oljebransjen preges av store svingninger.


– Jeg tror regjeringen vil legge merke til hva vi mener i Trøndelag

Ordførerne fra Trondheim til Snåsa har skrevet et åpent brev med tittelen «Redd arbeidsplassene ved Kværner Verdal» til stortingsrepresentantene for Trøndelag


Samtidig ser vi de alvorstyngede ansiktene til dem som jobber i denne «leverandørindustrien» i Verdal. Det har aldri sett så mørkt ut som nå, hevder de.

Jeg tror de har rett.

Oljeprisen og koronasituasjonen er to av årsakene til at bransjen sliter. Men i tillegg er det en tredje, og mer permanent utfordring. Det er klimadebatten. Nærmere bestemt: Holdningen som skapes om at olje er noe vi ikke skal drive med, uten at det konkretiseres hva dette betyr.

Foruten MDG er nemlig både politikere og mange andre ulne om hva «det grønne skiftet» egentlig innebærer for oljenæringen. De konkrete sakene som har fått mest plass de siste årene, blant annet spørsmålet om leteboring i Lofoten og om hvor langt nord den såkalte iskanten skal gå, er egentlig detaljer i det store bildet. Likevel føles det som at vi diskuterer om hele oljenæringen skal avvikles. Noen tjener også på å fremstille det sånn.



Debatten om oljeframtiden har likhetstrekk med andre klimasaker. Med litt varierende grad av ullenhet, får vi inntrykk av at kjøttproduksjon, biltrafikk og dieselferger skal avvikles – i klimaets navn.

Problemet er ikke at vi diskuterer klimakutt. Kanskje kan vi en dag slutte med oljen også. Problemet er bildet som skapes, hvor de som stritter imot omstillingstiltak for oljeindustrien, vindmølleprosjekter eller tiltak som gjør bilisme vanskeligere, nærmest er klimafornektere.

Klimadebatten har blitt en sentrum-periferi-konflikt. Det er i distriktene arbeidsplassene som rammes ligger, og det er transport vi er avhengig av i distriktene som påvirkes når politikerne finner på «grønne avgifter».


Åpent brev til Stortingsrepresentantene for Trøndelag:

Åtte ordførere slår ring om Verdal: – Den industrielle motoren Kværner Verdal er viktig for alle kommunene.

Åtte ordførere har gått sammen om et felles opprop.


I forslaget til «Klimakur», som nylig var på høring, er store kutt i kjøttproduksjonen et sentralt element. Det merkes nok i Oslo, fordi folk i så fall må spise mindre kjøtt. Men jeg tør påstå det merkes enda hardere der hvor kjøttet produseres. En rapport Agri Analyse har gjort for Bondelaget i Trøndelag, viser at 1.100 bruk i Trøndelag vil forsvinne hvis Klimakur settes ut i live. Det er dessuten noe ganske arrogant i både navnet «klimakur» og i selve rapporten.

Et annet eksempel er bilfergene. Selvsagt skal det utvikles elferger for å kutte i store utslipp, men det er blodig urettferdig at kostnaden for dette i hovedsak skal bæres av oss som bor i landsdeler med mange ferger, gjennom budsjettet til våre fylkeskommuner. Klimakampen er internasjonal og nasjonal, ikke lokal.

Klimadebatt om olje, landbruk og transport møter mer høylytt motstand i distriktene enn i byene. Det skyldes slett ikke at vi er klimasinker. Faktisk vil jeg påstå at vi som bor langs kyst og fjell har et mye nærere forhold til naturen enn byfolket.

Årsaken til at distriktene protesterer mot deler av klimapolitikken, er todelt. Det ene er at vi må betale dyrt for mange av endringene, i tap av arbeidsplasser, dyrere flybilletter, eller at våre fylkeskommuner må bruke opp pengene på investeringer for å møte statens krav til elferger.

Den andre årsaken, er at løsningene som tenkes ut er langt unna å være gryteklare. Tiltak som høres gode ut i Oslo, kan virke malplassert her ute på landsbygda. Vi kan gjerne sette igjen bilen til jobb, hvis det var et realistisk alternativ. Jeg har bodd i Oslo. Da kjørte jeg T-bane og trikk, fordi jeg sparte tid og penger på det. Nå bor jeg i Trøndelag. Da er det utenkelig å ikke eie bil.

Vi vil gjerne ha elektrisk tog i Trøndelag, det har vi mast om i 30 år, men det kommer ingen penger. Inntil videre bruker Trønderbanen over en halvtime mer fra Steinkjer til Trondheim enn bilen, med avganger en gang i timen.

Vi kan gjerne også ta buss, hvis det er mulig. Men selv i Trondheim er bussen en elendig erstatning for bilen. Man forsøker tydeligvis å tvinge fram bussbruk ved å gjøre det vanskeligere og vanskeligere å kjøre bil i Trondheim sentrum, men jeg syns ikke de lykkes.

Det er også fint at folk får sykle. Så langt i år er det drøyt 7.100 passeringer på den automatiske tellestasjonen på Rinnleiret mellom Levanger og Verdal. Det betyr 52 per dag. Det er riktignok i vinterhalvåret, men likevel: Tallet er så lavt at man kan lure på om plassbruken er rettferdiggjort. Er alle som ikke bruker sykkel klimafornektere, eller er det urealistisk å sykle når man skal levere barn i barnehage, handle og kjøre til og fra jobb mange kilometer unna hjemmet?

Det er mange andre spørsmål med hittil dårlige svar i klimadebatten. Hvorfor skal flyginger fra Værnes til Rørvik klimaskattes mer, men ikke turer til New York? Hva er egentlig målet med politikken som regulerer biltrafikk, hvis vi en dag har elbil alle sammen? Og er alt med elbiler såre bra, når vi dumper avfall i fjorder for å utvinne metaller vi trenger for å bygge dem?

Noen har interesse av å motarbeide alle endringene, kanskje fordi de selv taper penger på dem. Andre syns alle klimatiltak er tull. Ved å fordumme debatten ned til et nivå hvor Distrikts-Norge nærmest ikke bryr seg om klima, settes alle utenfor storbyene i samme bås. Da får de reelle motstanderne større tyngde på vektskåla.

Tilbake til Kværner. Det er den manglende realismen i klimadebatten som er hovedproblemet for alle industriarbeiderne. Jeg tipper de aller fleste av dem gjerne skulle lagd understell til havvind-anlegg, hvis noen betalte dem for det. Det gjør ingen – ennå. Dermed er det ikke bare å knipse.

Oljenæringen skal og må bli grønnere, men all den tid det ikke er forbudt med olje, og vi ikke har realistiske alternativer, kan vi ikke gi denne næringen dødsstøtet.

Resten av oss i Distrikts-Norge skal selvsagt også delta i den grønne omstillingen. Men tiltakene må være rettferdige og fornuftige, ikke symbolske og tilfeldige. Det er mange svar på hvordan vi burde gjort dette. Det aller viktigste er at staten må være villig til å betale prisen for å satse, for eksempel på elferger eller elektrisk jernbane.


Forventer at partiet tar en lederrolle for å hjelpe Kværner: – Går ikke an å beskrive hvor viktig det blir å finne en løsning

På mandag kommer Ap-leder Jonas Gahr Støre til Kværner. Krisen på verftet har allerede fått ringvirkninger for underleverandørene, og Ap Verdal frykter enorme konsekvenser for hele regionen om ikke stortinget finner en god løsning.

Nå lyser regjeringens oljelampe blodrødt

Leder i Trønder-Avisa torsdag 14. mai.