En vanskelig dobbeltrolle. Hva bør SNK formidle?

Spelet og NS-støtta formidler jo i bunn og grunn samme budskap, det er den samme historien om hvordan Olav innfører kristendommen og krones til Norges evige konge.

FLERE HISTORIER: Are Skarstein Kolberg, arkeolog for Københavns museum, skrev masteroppgave om slaget ved Stiklestad (UiO) skriver at NS-bautaen og politisk misbruk kan vies større plass i formidlingen på Stiklestad.  Foto: Privat

Meninger

Da jeg var omtrent 12 år var jeg og familien min på Stiklestad for å se på spelet. Arnulf Haga holdt en tale der han sa at Stiklestad aldri skulle bli noen kommersiell fornøyelsespark a la Disneyland. Dette var vel på omtrent samme tid som de la store planer for nettopp opplevelser og attraksjoner. Jeg husker klart og tydelig hvordan jeg tenkte «men er ikke dette nettopp det Haga sa at Stiklestad aldri kom til å bli?» På mange måter er jo Stiklestad blitt en Olavsarv- og vikingtidtemapark der det faglige ikke alltid framstår like tydelig. Hvilket budskap er det som egentlig formidles? Det er helt sikkert mulig, med mye vondvilje, å trekke en slags linje fra musikaler på Broadway til spelet, også. Alt er mulig om man setter ting på spissen.

Og apropos å sette ting på spissen; jeg kunne her ha valgt å gå over til spelets opphav, fortellingen om Olav Haraldssons sagnomsuste fall i 1030 der Tore Hund skal ha stukket en spydspiss oppunder Olavs ringbrynje, ellers rikt illustrert med mentale bilder av skinnende klinger, pilregn, åkrer gjennomtrengt av blod og påfølgende underverker. Men jeg velger istedenfor hoppe over 1000 år fram i tid, til da Wilhelm Rasmussens omdiskuterte NS-monument ble revet ned og dekket til med jord. Siden har det ligget der, som et slags bortgjemt tidsvitne om hva misbruk av historien kan føre til i sin ytterste konsekvens, men også et taust vitnesbyrd om at mange helst vil glemme vond historie istedenfor å kunne lære av den, noe prosjektet Painful Heritage ved NTNU har sett på.

Det er et likhetstrekk mellom de historiene, de handler begge om hvordan Stiklestad stadig blir trukket fram som Norges vugge, om hvordan Olav Haraldsson ble kronet som Norges evige konge. Tidligst i 2017–2018 debatterte Anne Eriksen og Torgrim Titlestad hvorvidt det var Stiklestad eller Hafrsfjord som var Norges vugge, begge to viktige slagsteder. Noen år før raste en heftig debatt rundt etableringen av et flerkulturelt senter på Stiklestad, i 2011 hyllet terroristen Anders Behring Breivik Olav den hellige i manifestet sitt. Uten å dermed dra veksler mellom førstnevnte og sistnevnte. Men det illustrerer hvor ladet det hele er, hvor mange verdier som tillegges Olavsarven, og hvor enkelt det er å trå feil.

Og i fare for selv å trå feil, eller å tråkke mange på tærne; det er noe umusikalsk ved det at SNK på den ene siden skal formidle historie og myter, mens de på den andre siden bedriver noe som for utenforstående kan bære preg av unyansert helgendyrkelse i all sin pomp og prakt. Spelet og NS-støtta formidler jo i bunn og grunn samme budskap, det er den samme historien om hvordan Olav innfører kristendommen og krones til Norges evige konge. Estetikken på støtta er helt i tråd med tegningene i Stormutgaven av Heimskringla og Trygvasson-støtten på torvet i Trondheim. SNK vil framstå som en mer nøytral aktør med større faglig tyngde om også NS-støtten får sin plass ved museet, den kan gjerne inngå i en større utstilling med politisk misbruk som tema. For SNK sin del er det nok derfor best om spelet skilles ut med tanke på dobbeltrolle.

Hva bør imidlertid SNKs rolle være? Med tanke på den sterke forankringen til nettopp slaget, bør den, på den ene siden, være å formidle slaget og dets betydning i etterkant, mens den på den andre siden bør være å gå bak mytene rundt slaget; hvor stort det egentlig var, om det sto noe slag i det hele tatt, og hvor i landskapet det kan ha funnet sted. I tillegg bør det fokuseres på å diskutere nettopp politisk misbruk, og det er i den sammenhengen at også NS-støtta har sin plass. SNKs rolle bør være uredd formidler, og det bør være et høyt faglig nivå. Videre kan man drive med forskning, det burde være mulig med tverrfaglig samarbeid med både Nord og NTNU. Sånn sett er det helt ok, kanskje til det beste, at spelet blir satt bort til noen andre.

I Verdal har man et rikt teatermiljø som jeg er sikker på vil kunne ivareta spelet. Hotellet kan også skilles ut sånn at SNK står mer tydelig fram som formidler og museum, noe rapporten fra mai tar opp, og som Johan Prestvik også skriver i sin kommentar i T-A den 27. mai. Men det betyr selvfølgelig ikke at det ikke skal være rom for samarbeid. Langhuset på sin kan godt inngå i SNKs ustillings- og formidlingsaktivitet. Det kan med andre ord godt være rom for begrenset kommersiell aktivitet, da også en museumsbutikk som man finner ved de fleste museer.

Da jeg skrev masteroppgaven min om slaget på Stiklestad, dro jeg på studietur til Varusschlacht-museet i Tyskland, det stedet man mener at deler av slaget i Teutoburgerskogen i år 9 e.Kr. fant sted. De romerske legionene, under ledelse av Varus, skal ha blitt vist vei av germaneren Arminius som ledet dem inn i et bakhold. Keiser Augustus skal ha ytret de berømte ordene «gi meg mine legioner tilbake», og det kunne ha vært med det, om det ikke var for at slaget og Arminius ble trukket fram igjen da Tyskland ble samlet som et ledd i å skape en felles identitet. Statuer ble reist, og operaer ble skrevet. Også nazistene børstet støv av myten og arrangerte samlinger ved Arminius-statuen.

Ved dagens museum er politisk misbruk et viktig tema, nesten like viktig som formidlingen av selve slaget og landskapet. Formidlingen har et høyt faglig nivå, framstillingene er nyanserte, og det manes til ettertanke i forskjellige paviljonger som er spredd rundt i landskapet, hver enkelt viet til tema som går på nazistenes misbruk og krigens lidelser, noe som gir det hele en fin balanse. Med tanke på selve slagstedet og landskapet, har man gjenskapt landskapet som det kan ha fortont seg i år 9, da både geologi og infrastruktur. Noe tilsvarende kan i større grad gjøres på Stiklestad, da både med tanke på landskapet, men også på forsoning og ettertanke. Det vil gi en sterk formidlerstemme som gjør at vi kan lære av historien. Jeg anbefaler på det sterkeste en studietur dit.

Are Skarstein Kolberg, arkeolog for Københavns museum, masteroppgave om slaget ved Stiklestad (UiO)