Vi kan ikke rive historien

Meninger

Den siste uke er det blitt fjernet eller ødelagt flere statuer av kjente personer, både kongelige og statsledere, rundt om i Europa og USA. Kjente skikkelser som virkelig var på høyden i sin tid, men hvor historien husker dem for rasisme, forfølgelser og blod på hendene. Tirsdag ble det fjernet en statue av handelsmannen og slaveeieren Robert Milligan i London, mens statuen av kong Leopold ble fjernet i Antwerpen. Mange har også tatt til orde for å rive ned statuene av Ludvig Holberg og Winston Churchill i Oslo.

Det er fullt forståelig at statuer av krigere, menneskehandlere og terrorister skaper sinne og harme i vår tid. Det viser at kunsten har den effekten på oss mennesker, selv mange tiår og hundreår etter at den blir laget. At det står statuer av glade og poserende, rasistiske drapsmaskiner i bybildet, betyr ikke at vi skal tilbe dem som våre helter. Vi må heller tenke at de står der til skrekk og advarsel, som minner om en tid som har vært. Og det gir grunnlag for å reflektere over dagens ledere rundt om i verden, og om vi egentlig har lært noe som helst av å heie fram splittende statsledere.

Kong Leopolds grusomheter forsvinner ikke fra historiebøkene selv om det rives en statue i Antwerpen, men det bidrar til at færre kan få et innblikk i en dyster del av Belgias kolonihistorie – hvor millioner av kongolesiske slaver ble drept og kappet hendene av, i kongens iver etter elfenben og gummi. Vi skal ta avstand fra både kolonitiden, slaveri og den ekstreme volden som ble brukt, men vi kan ikke rive ned historien kun fordi vi ikke liker den. Kanskje blir det desto viktigere å ta vare på den mørke delene av historien.

Da må vi, slik prost Gustav Danielsen tok til orde for i en kronikk i Trønder-Avisa fredag, etablere «historiske skammekroker». I hans tilfelle handlet det om den nedgravde NS-bautaen på Stiklestad, som har mange likhetstrekk med de mange statuene som nå raseres og rives ned. Den har en dyster historie, som i stedet for å ligge nedgravd, heller burde hentes opp og vises fram. Den nasjonalistiske delen av Olavs-arven kan ikke graves og dysses ned, fordi vi ikke vil identifisere oss med den i dag. Den må heller fram i lyset og formidles som det den var, og forklares i den historiske konteksten den tilhørte. Det er først da vi sørger for refleksjon, undring og læring. Og i dagens debatt om SNK og historieformidling, er det kanskje på tide å løfte den dystre historien.