Det muliges kunst

En ny E6 vil binde regionen tettere sammen. Redusere trafikkdød og lemlestelse, skriver Ivar Vigdenes.  Foto: Johan Arnt Nesgård

Meninger

Det var Otto Von Bismarck som i 1867 beskrev politikk som «det muliges kunst». Ordene var vel like betegnende da, som i de påfølgende 150 år for hva også norsk lokalpolitikk først og fremst dreier seg om. Det vakre i å få til det mulige.

I disse dager skal det (forhåpentligvis!) etter 20 års politisk arbeid påbegynnes byggingen av en fornyet hovedfartsåre gjennom trøndelag. Vei og bane er samfunnets blodårer, og mennesket bygger seg med dette et system. Mange er de som har tenkt: hvorfor gjør vi det ikke skikkelig når vi først har muligheten? Vel, nå har vi den muligheten. Tilfeldigvis sammenfallende i tidsrom med den største nedgangskonjunkturen etter andre verdenskrig. (Investeringen er 6 ganger større enn kontrakten gitt Kværner Verdal til stor berettiget positiv oppmerksomhet i forrige uke.)

Den 15.april i 2015 fulgte jeg regjeringens pressekonferanse om etableringen av «Nye Veier» fra ordførerkontoret. Jeg var ikke imponert. Strukturelt og systemisk var det vanskelig å få øye på hvilke grep det nye veiselskapet kunne ta som ikke dagens veiorganisering muliggjorde. Nok et eksempel på partipolitisk kjepphesteri tenkte jeg. Men jeg tok feil.

Etter etableringen har det vært mange møter. Selskapet har vært lyttende og imøtekommende. Innspill på alternative løsningsforslag fra kommunens side har blitt møtt med nedlagt arbeidstid og produksjon av skisseutkast i høyt tempo. Langt fra alle har medført varige endringer i plantegningene. Men dét er heller ikke det viktigste; av de som er blitt forkastet så har det ikke skjedd uten først å ha blitt underlagt en grundig vurdering. På den annen side har en aksept for dette fra kommunens side igjen forutsatt en forståelse hos oss. En forståelse for at noen av innspillene har vært for kostbar sett opp mot gevinsten. Eller teknisk vanskelig. Eller ikke bidratt slik vi hadde trodd.

Etter flere års arbeid øynes nå målstreken. E6-prosjektet Ranheim-Værnes er blitt knadd og bearbeidet. For Stjørdals vedkommende har vi langt fra fått gjennomslag for alt vi kunne tenkt oss. 15 mål av bukta på Hell vil blant annet bli utfylt. Men det skjer ikke uten at linjeføringen underveis i prosessen er blitt flyttet på hele 4 ganger - og hver gang med redusert utfylling som resultat. Slik virker veiselskap og kommunen i en symbiose.

Nå håper vi at det kan starte. En ny E6 vil binde regionen tettere sammen. Redusere trafikkdød og lemlestelse. Kutte reisetid. Øke lønnsomheten for næringslivet. Trygge arbeidsplasser. Fjerne kø, omkjøring og tomgang.

Nye Veier ble gitt et mandat om å bygge mer for mindre, og har demonstrert hvordan. Til en mindre kostnad for skattebetalere og bompengebetalende, og til lik netto dyrkajordbeslag så vil veien bygges for 110 km/t, og ikke 90.

Alternativet er dystert. Fordi litt av poenget bak hele veiselskapet er at de skal flytte pengene dit de kaster mest nytte av seg for samfunnet, så vil et nei her bare sørge for økte veiinvesteringer andre steder i Norge. Og i påvente av den statlige planen som da vil måtte komme så vil pengene være låst til disse i flere år framover. Når likviditeten åpner for nye prosjekt mot midten av 2020-tallet igjen vil derfor strekningen på ny konkurrere med andre prosjekt i trøndelag som innen den tid har fått modne seg. Hvem tror at staten vil bygge både Ranheim-Åsen, Åsen-Steinkjer, og E14 samtidig? Hensynet til prising i anleggsmarkedet alene gjør dette urealistisk.

I mellomtiden vil også nåværende bommer på strekningen Stjørdal-Trondheim være tatt ned i tråd med klar lovgivning. Dette med den effekt det vil få for kø- rush- og forflytningsproblemer over på gammel E6 inn mot regionens hovedflyplass. En statlig plan vil også utelate flere av de tilpasninger som man lokalt har fått jobbet inn og anser viktig.

Ny vei Ranheim-Værnes vil derfor måtte komme uansett. Men skjer det nå så skjer det samtidig som en rekke av våre entreprenørbedrifter virkelig trenger dette oppdraget. Skjer det mot midten av tiåret så skjer det på bekostning av andre infrastrukturprosjekt i landsdelen, og uten de lokale innarbeidelsene.

Til det siste er følgende viktig: det er fullstendig legitimt av enkeltkommuner å arbeide for lokale interesser i statlige infrastrukturprosjekt. Å ivareta disse utgjør jo eksistensbegrunnelsen for enhver ordfører og kommunestyre. Mye er imidlertid gjort for måloppnåelsen om vi makter å anerkjenne også den statlige veiutbyggerens rasjonale. Og om vi betrakter hverandre først og fremst som medspillere som skal ivareta ulike behov, men hvor målet allikevel er felles.

Det er på denne bakgrunn vi bør tilnærme oss E6-saken. Og på samme måte som i de fleste andre politiske problemstillinger så er 90% gjennomslag i noe stort, bedre enn 0% gjennomslag i ingenting.

Jeg håper at ettertiden vil se tilbake på våren 2020 og slå fast at dette også ble vår historie. Og at vi, når vi hadde muligheten, valgte å få til - i stedet for ikke å få til. Og at politikk er det muliges kunst.

Også i Trøndelag.

Ivar Vigdenes,

Ordfører i Stjørdal kommune (Sp)