Høye tanker som Innherreds-kommunene kan se opp til

Innimellom gravemaskiner og dumpere dukker det opp et tre-tårn med 18 etasjer i vannkanten ved Mjøsa. Er brumunddølene i ferd med å bli høye på seg selv?

SATSER HØYT: Mjøstårnet ved nye E6 ved Brumunddal symboliserer godt den ambisjonen Ringsaker kommune og mjøsbyene har. Flere hundre millioner kroner er brukt for å bli en mer attraktive byer å bosette seg i. Det er noe å strekke seg etter for kommunene på Innherred, mener kommentator Johan Prestvik.   Foto: Gaute Ulvik Haugen

Meninger

La oss si det med en gang. Brumunddal er ingen vakker by. Den er bygget opp rundt kommunesenterets treindustri, hvor Moelven er den største gjenværende fabrikken. Industrien ligger som et belte mellom den nye E6-en som er i ferd med å bygges og jernbanen. Først deretter kommer det som begynner å ligne på et bysentrum, et lite stykke inn i dalen – og dessverre altfor langt unna Mjøsa.

Så hva gjør man med et slikt utgangspunkt? En by hvor du må krysse både jernbanen, et industriområde og E6 for å kaste flyndresteiner i Norges største innsjø. Det høres unektelig ut som en hard nøtt. Og det har det sikkert vært, men byråkrater og politikere har sammen gått inn for et arbeid med å klare det. Målet er enkelt: Gjennom å skape en attraktiv by kan en oppnå befolkningsvekst. Og vekst er blitt en forutsetning for å unngå nedgang i statlige overføringer, som igjen skal bidra til å sikre kommunen inntekter som kan gi gode tjenester innen skole, barnehager og omsorg.

Et av de mest synlige resultatene på den begeistringen som rår, vises ganske godt der det strekker seg 85,4 meter opp i den blå innlandsihimmelen. Mjøstårnet består av både leiligheter og 72 hotellrom, restaurant og et kommunalt drevet basseng. Verdens høyeste trebygning, naturlig nok bygget med trevirke fra byens hjørnestein, er satt opp av eiendoms- og hotellkongen Arthur Buchardt. Han er også i ferd med å bygge terrasseleiligheter i forkant av tårnet. Store mengder stein ligger i strandsonen for å forberede grunnmassene på byggingen. Men kommunens egne ambisjoner får vi først et godt overblikk over når vi tar heisen opp i 18. etasje.

Da først forstår vi skiltingen til Mjøsparken. Badestrand, skatepark, sandvolleyballbane, basketballområde og toaletter. På den gamle tomta til Norske Skog har kommunen satset flerfoldige millioner på å skape et rekreasjonsområde for brumunddølene, rett ved bygdas stolthet – Mjøsa. Og for å sluse innbyggerne til vannet, uten at de trenger å ta med seg bilen, er det etablert flere stier og underganger – under både jernbane og E6 – for å gjøre ferden både trygg og tilgjengelig. Der kommunikasjonsårene og industriområdet framstår som horisontale barrierer, for å bruke byplanlegger-språk, brukes det nå masse penger på å lage på tvers-forbindelser mellom der folk bor og det nye, enorme friområdet.


Vil ha sterke byer og mer buss for å styrke bygdene

Gjøvik satser tungt på å utvikle en mer buss- og fotgjengervennlig by. – Vi trenger det for å styrke distriktene, mener byutvikler Svein Hoelseth.


Men i sin ferd dit, passerer innbyggerne også et bysentrum som har fått en liten ansiktsløftning. I forbindelse med E6-utbyggingen kommer det ny innfartsåre til sentrum, og både kommunen og private har bidratt til nyere bygningsmasse, boliger og flere tilgjengelige områder i byen. Men da det kom innsigelser på en boligutbygging, på grunn av manglende lekearealer, klasket kommunen til med en lekepark midt i sentrum – ved E6-traseen fra 80-tallet. Vegen, som også inkluderer bybrua fra 1937, er blitt gågate, og kommunen har brukt sin eiermakt og reguleringsmyndighet til å sørge for at det både lukter nybakt gjærbakst og nykokt kaffe på byens nye torg. Kommunen har en egen ansatt for å skape liv og røre i sentrum, og det er jevnlige konserter og arrangementer i byen. Det regionale e-verket Eidsiva har også sørget for at torget har fått sin fontene, midt i byens nye hjerte. Her er det også mulig å kjøpe norsk lokalmat, blant annet solbær- og kyllingprodukter fra Innlandet, men også deilige oster fra Inderøy og sjokolader fra Selbu.

Alt er naturlig nok ikke rosenrødt i Brumunddal heller. Parkering er omstridt også her, selv om det nå er krefter som ønsker parkeringsavgift. Men kanskje ikke før alle gang- og sykkelvegene er bygget. Skal du bruke pisk, må du nesten ha gulrota tilgjengelig også, er mantraet ved elva Brumunda. For når kommunen legger så mye penger på bordet for å tilrettelegge for myke trafikanter, er målet også at færre biler skal ferdes i sentrumsgatene.

Parallellene og forskjellene til innherredsbyene er både mange og slående. Byer som er etablert i en annen tid, med behov for en transformasjon for å møte framtida. Som krangler om både E6 og jernbane, parkering og sentrumsdød. Men når selv en av landets minst vakre byer klarer å enes om både gågate og bilfritt torg, er det kanskje bare å innse at den politiske viljen til å satse på byutvikling ikke har vært langt nok fram her hjemme. Da erstattes kanelbollelukta av sur eksos. Og det føles egentlig helt fortjent. Kanskje ambisjonene som ligger i og bak Mjøstårnet være noe å strekke seg etter.


Da E6-arbeidet tok for lang tid begynte de å ta toget.

Fant sosialt fellesskap langs sporet

Pendlerne fra Moelv ble lei av å stå i evig bilkø og hoppet på toget. De mener Ringsaker er på rett spor, og vil aldri tilbake til bilen.