Nå går toget for Innherred

E6-utbyggingen gjennom Innlandet bærer bud om hva som er på tur nordover. Det er på tide å vifte i det grønne flagget.

ET LØFT: Samfunnsplanlegger Ole Roger Strandbakke og plansjef Anne Gunn Kittelsrud i Ringsaker kommune står på toppen av Mjøstårnet og skuer utover industribyen Brumunddal, som er i ferd med å forandre - litt etter litt - for å bli en bedre by å bo og ferdes i. Arbeidet her er noe av inspirasjonen som ligger bak prosjektet Innherredsbyen, som handler om felles areal- og transportløsninger.  Foto: Gaute Ulvik Haugan

Meninger

Det var egentlig ganske slående. Kjøreturen fra Hamar til Gardermoen gikk på silkeføre. Fire felt, medvind og hjemlengsel. Det gikk lett. De knappe ni milene ble kjørt på en drøy time, selv i en gryende ferietrafikk. Etter at vi landet på Værnes, kom vi imidlertid fort på bakken igjen. Vegarbeid på Langstein, kombinert med de svingete vegene og lave fartsgrenser, tøylet trafikken relativt greit. Halvparten av distansen, men tidsforbruket var nesten det samme som tidligere på dagen. Å kjøre bil gjennom Nord-Trøndelag er ikke for sarte sjeler, folk med lav tålmodighet eller høyt blodtrykk. Det er drepende kjedeig, og til dels risikosport.

All vegutbyggingen fra Hamar og nordover langs E6, gjennom Ringsaker, er en slags forsmak på det som er i vente også i vår del av landet. Neste år starter arbeidet med å bygge ut E6 mellom Kvithammar i Stjørdal og Åsen i Levanger. Selv om bygging av den nye traseen ikke trenger å merkes like godt, ettersom trafikken på dagens veg ikke påvirkes i like stor grad, vil vi likevel merke det. I hvert fall på sikt. Ny veg gir nye muligheter. Det gjelder bare å gripe dem med begge hender.

Trønder-Avisa valgte å besøke Innlandet, og da særlig Ringsaker og Gjøvik, for å se nærmere på hvordan mjøsregionen har utnyttet de store infrastrukturprosjektene til også å bli positive for byutviklingen. Prosjektet Mjøsbyen, som er en tro inspirasjon for areal- og byutviklingsprosjektet Innherredsbyen, har munnet ut i en felles strategi. Målet er å utvikle attraktive byområder, for å tiltrekke seg flere innbyggere.

Når store veger flyttes ut av byene, enten vi snakker E6 i Brumunddal eller Rv. 4 i Gjøvik, åpnes det noen muligheter. I Brumunddal er den gamle E6-traseen gjennom sentrum blitt gågate, E6-utbyggingen sørget for ny innfartsåre til sentrum, og et omregulert industriområde er blitt byens nye rekreasjonsperle – helt i vannkanten av Mjøsa. E6 skal primært være den strakeste vegen, men den må også ha naturlige og fornuftige avkjøringer, og den kan bidra til å løse utfordringer for de kommunene som får en ny åre av europavegen gjennom seg.

Ringsaker ligger strategisk plassert mellom administrasjonsbyene Lillehammer og Hamar i nye Innlandet fylke, og huser blant annet et enormt industri- og næringsareal på Rudshøgda. Det er dessuten landets største hyttekommune, med om lag 7.200 hytter på Sjusjøen. Behovet for fornuftige transportløsninger er derfor stort.

Det å få ny veg kan øke attraktiviteten for de mellomstore byene. Når pendleravstandene blir kortere, økes bo- og arbeidsområdet i utstrekning. Og det gir også et økt potensial for toget, som bør være det foretrukne transportmiddelet for dem som har anledning til det. Slik er det også i Trøndelag.

Det gjør at flere kan bosette seg på Innherred, selv om jobben er i Trondheim, hvis det tids- og transportmessig er lagt til rette for det. Det betinger imidlertid at innherredskommunene bidrar til å gjøre pendling og tilflytting attraktivt. Da er ikke E6-utbygging nok. Nærhet til jernbane og nødvendig infrastruktur, som skole, barnehage og butikk, er like relevant. Kulturtilbud og rekreasjonsområder, som innbyggerne enkelt kan oppsøke på fritida, gir et bosted enda mer kvalitet.


Da E6-arbeidet tok for lang tid begynte de å ta toget.

Fant sosialt fellesskap langs sporet

Pendlerne fra Moelv ble lei av å stå i evig bilkø og hoppet på toget. De mener Ringsaker er på rett spor, og vil aldri tilbake til bilen.


Mantraet i Mjøsbyen-prosjektet er å utvikle gode bysentra, som skal stå for det største veksten i regionen. Det er en prioritering, som tatt ut av godfot-teorien til en kjent trønder. Du må bli bedre på det du allerede er god på fra før. Og byene har det største potensialet for vekst, enten man liker det eller ikke. Og befolkningsvekst er blitt selve vaksinen mot store kommunale nedskjæringer. Å øke, eller å opprettholde, de statlige tilskuddene er det som skal redde distriktene i Innlandet. Derfor utvikler man sentrumsgatene i Gjøvik, derfor bygger man parkeringshus, derfor utvikler man stasjonsområdene, derfor bygger man badestrender og lekeplasser. En tilgjengelig by øker også mulighetene for å pendle fra distriktene. Ambisjonen er at attraktive byer også skal trekke folk til byenes omland. For hvis byene fungerer, med fornuftige løsninger for transport og infrastruktur, kommer det også distriktene til gode.

Byutvikling er ikke et statisk arbeid, med en start og en slutt. Dette arbeidet foregår kontinuerlig, veistubb for veistubb. Når parkeringshuset er på plass, kan gateparkeringen innskrenkes. Da kan fortauet utvides, og flere kan finne fram sykkelen. Det må legges stein for stein, men det må ligge en felles enighet som fundament. Det må være tverrpolitisk og interkommunal forståelse for at regionen også er én enhet, og at enheten er avhengig av at alle kommunene drar i samme retning. Lærdommen fra Mjøsbyen er at politikerne må vise vilje, samtidig som administrasjonen må vise evne. Et samarbeid med nabokommuner og fylkeskommunen er avgjørende viktig. Det er på tide at også småbyene får byvekstavtaler.

Prosjektet Innherredsbyen jobber også med en felles strategi for å utvikle regionen, men det store spørsmålet er om man klarer å bli enige om felles strategier. Og om det er utviklingskraft igjen, eller om alt er brukt opp på helsehus og nye skoler – og de smertefulle kuttrundene som står for tur. Det blir også spennende å se om man klarer å bli enige om hvor veksten skal foregå, uten at det raderer ut sterke grendesamfunn, og om det er mulig å endre byene. For det er ikke gitt at slakterier og fabrikker skal ligge på strategiske viktige arealer i sentrum i framtida. Det er heller ikke gitt at bilene skal kjøre i de samme gatene som i dag. Og man må tilrettelegge for at flere skal komme seg til jernbanestasjonen ved bruk av sykkel.


Vil ha sterke byer og mer buss for å styrke bygdene

Gjøvik satser tungt på å utvikle en mer buss- og fotgjengervennlig by. – Vi trenger det for å styrke distriktene, mener byutvikler Svein Hoelseth.


Det er dessuten interessant hvordan industrikommunene langs Mjøsa nå har oppdaget verdien av vann. Ikke til næringsformål, slik man tenkte for flere generasjoner siden, men til å utvikle byene. Det å bygge i nærheten av både innsjøen og elver utgjør et viktig satsingsområde i årene framover. Ved å åpne opp mott vannet. Også på Innherred har tettstedene sjønære områder og elver som renner gjennom byene, som ikke er fullt ut utnyttet. Det er glimrende områder for rekreasjon, dersom det legges til rette for parker, gående og syklende.


Høye tanker som Innherreds-kommunene kan se opp til

Innimellom gravemaskiner og dumpere dukker det opp et tre-tårn med 18 etasjer i vannkanten ved Mjøsa. Er brumunddølene i ferd med å bli høye på seg selv?


Nå går toget for Innherredsbyen som prosjekt og regionen som vekstområde. Alt ligger det til rette for at innherredsbyene bør finne sammen, og bli enige om en felles strategi: Å utvikle seg selv gjennom at også naboen blir bedre. Nå gjelder det å ikke stå igjen på perrongen, i krangel om hvilken retning toget skal gå.


Innherred ser til Mjøsa når logistikken fra Steinkjer til Trondheim skal planlegges:

De investerer i vekst for å unngå kroken på døra

Ringsaker kommune har 81.000 i lån per innbygger. Og fortsatt er investeringsviljen stor for å lokke til seg ny næring og innbyggere.