Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.
Mye av det seremonielle preget var borte under årets kommentarrunde etter at finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) la fram regjeringens forslag til statsbudsjett. I to tiår har de umiddelbare kommentarene i Stortingssalen fra hvert parti mest gått ut på å markere kontrasten mellom egen politikk (idealet) og regjeringens forslag (skuffelsen), men i år var det ganske enkelt ikke mulig.
Årsaken er at kriser (og i denne sammenhengen mener jeg da kriser som ikke lar seg løse ved å pøse på med noe vi har mye av her i landet, nemlig oljepenger) ikke bare fører med seg et mer sobert språk og mindre bajaseri, men også ofte endrer rammene for hva vi ser på som politisk mulig og ikke. For et år siden kunne ingen sett for seg et statsbudsjett som dette, med såpass store og drastiske endringer over ett budsjettår. Store, politiske endringer er ikke noe vi er vante med å forvente fra en regjering, og derfor slet opposisjonspartiene betydelig mer enn normalt med å fremføre effektiv kritikk av regjeringens budsjett.
Og snipp, snapp snute...
Den fremste kritikken fra Høyre og Frp går ut på de betydelige skatteøkningene regjeringen foreslår. Både Tina Bru (H) og Roy Steffensen (Frp) har gode poenger når de påpeker at regjeringens foreslåtte skatteøkninger nå overgår summene Rødt i fjor ønsket å øke skattene med for hele stortingsperioden. Steffensen vakte seansens eneste latter da han «forsnakket» seg og takket finansminister (Rødt-leder Bjørnar) Moxnes for budsjettet.
Men der Høyre og Frp er mest opptatt av å tegne opp et bilde av folk og især næringsliv som nå skattes i senk, er det noe annet ved regjeringens foreslåtte skatteøkning som er mye mer grunnleggende og interessant: Nemlig at endringer i den økonomiske politikken av et omfang vi alle inntil nylig ikke trodde var realistisk i norsk politikk, nå legges fram av en sentrumsregjering.
Å smelle til med en skatteøkning på 46 milliarder kroner i bokførte kroner har over natta gått fra å være en posisjon ikke engang Rødt tok til orde for, til å være premisset hele Stortinget skal ta utgangspunkt i. (Et a propos her: For 2017, det siste året jeg satt i finanskomiteen, foreslo SV en skatte- og avgiftsøkning på 22 milliarder kroner. For neste år foreslår regjeringen det dobbelte).
Dette skyldes selvsagt ikke at Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum over natta har blitt radikale sosialister. Det er den økonomiske virkeligheten som tvinger fram ny politikk. Når oljepenger i fleng ikke lenger var et tilgjengelig verktøy for å smøre alle gode formål, var det visst mulig med storstilt omfordeling gjennom skattesystemet likevel. De voldsomme endringene, både i våre omgivelser og i verdensøkonomien, har tegnet om det politiske kartet.
Opposisjonspartiene sliter fascinerende nok med å forholde seg til dette. SVs innbytter for Kari Elisabeth Kaski, Cato Brunvand Ellingsen, fremførte sitt budskap «med respekt for tiden vi lever i», og mer med å tegne etterlyse mer av det samme, enn med særlig hard kritikk av feilprioriteringer. Innlegget, samt Audun Lysbakkens kommentarer i etterkant, varsler ikke overraskende at det SV vil prioritere en enda mer omfordelende profil, og ikke minst sterkere klimatiltak, i forhandlingene. Men tonen var, så vidt jeg kunne se, betydelig mildere enn i tidligere runder.
Rødts Marie Sneve Martinussen virket lite begeistret over å bli brukt som referansepunkt for det meste av høyresidens kritikk, fordi det gjorde det enda mer tydelig at Rødt hadde mindre å kritisere enn de kanskje hadde planlagt for. Sjelden – om noensinne – har Rødt fremstått som mer fornøyd med en regjering, om enn motvillig. Martinussen understreket behovet for mer omfordeling enn regjeringen legger opp til, men i det store og det hele representerer jo dette statsbudsjettet et stort steg til venstre i rammene for den økonomiske politikken. Heller enn å utnytte dette plutselige økte handlingsrommet, fremsto Rødt noe forfjamset.
En krånglåt vei framover
Høyres Tina Bru slet uvanlig mye med begge sine angrepspunkter mot regjeringen. Det første, og kanskje svakeste punktet, er Høyres kritikk av regjeringens manglende evne til å prioritere. Det er utvilsomt mange forbedringspunkter ved regjeringens budsjettforslag. Men Høyre har svært liten troverdighet når de angriper andre partier for dårlig forvaltning av oljepenger. Trygve Slagsvold Vedum storkoste seg da Bru angrep ham for å ikke kutte mer enn 18 milliarder kroner i oljepengebruk.
Det er nemlig den samme summen som Høyre økte oljepengebruken med – i årlig snitt. Med kritikk både av regjeringens skatteøkninger og «manglende» kutt i oljepengebruk skal det bli interessant å se hvordan Høyres alternative budsjett skal gå opp. Det må prioriteres – for første gang på lenge.
Men mer interessant var det å se hvordan Høyres kritikk av skatteøkninger fungerer uavhengig av hvor mye skattene faktisk økes med. Dermed har ikke Høyre noe nytt redskap å trekke fram nå når skattene økes med langt, langt større summer enn det som har vært sett på som normalt.
Et spektakulært fall og en tapt mulighet
Dersom regjeringen bare hadde økt skattenivået med en fjerdedel, ville jo budskapet fra Høyre vært akkurat det samme: Folk og næringsliv skattes i senk. Og forventningen om at de ville få nettopp denne typen kritikk, kan ironisk nok ha gjort det lettere for regjeringspartiene å trå såpass hardt til som de faktisk gjør: Kritikken fra Bru og Høyre ville jo uansett blitt den samme.
Kort sagt illustrerer budsjettet hvordan politiske realiteter, og hva vi ser på som mulig og ikke, forandrer seg når omstendighetene gjør det. Slik sett innvarsler Vedums budsjettfremlegg politikkens tilbakekomst i Stortinget, og det endelige bruddet med en flere tiårs æra der kriser kan møtes med økt pengebruk. At venstresiden ikke kan øke skattene like mye som høyresiden senker dem, har vært en jernlov i norsk politikk i lang tid.
Nå er det plutselig ikke slik lenger. Da får høyresiden behov for å formulere en ny og mer treffende kritikk av regjeringen, og venstresiden får et uventet og økt handlingsrom som de ut fra de første reaksjonene ikke helt ser ut til å innse selv.