Bevissthetens svartedød.

«Jeg er helt nazi når det gjelder dette!» For noen år siden ville frasen vært fullstendig utenkelig. Plutselig er den en del av dagligspråket. Hvor gikk det galt?

Fra galt til rett: Her endte ferden og livet for over én million mennesker – i fangekomplekset Auschwitz-Birkenau. Det var resultatet av å være «nazi» – som i vår tid har blitt til noe positivt, skriver Trønder-Avisas sjefredaktør. FOTO: Scanstockphoto  Foto: scanstockphoto

Nyheter

Benedicte Ingstad, datter av Helge Ingstad, satte fyr på sosiale medier med et innlegg i papirutgaven til Klassekampen. Innlegget var ikke lenger enn at det kunne avfotograferes og deles – og delt, ja det ble det! «Jeg vil ha meg frabedt at min fars navn brukes som metafor for mislykkethet», skriver hun blant annet. Ingstad referer til VG-kommentator Frithjof Jacobsen, som i en NRK-debatt med blant andre historiker og forfatter Han Olav Lahlum uttalte at de kommende regjeringsforhandlingene kan bli «norsk politikk sitt Helge Ingstad» – under henvisning til fregattens havari i Øygarden.

Ingstad rører ved noe vesentlig – som både handler om bevisstløs omgang med historien, og om det offentlige Norges neglisjering av historisk kunnskap.

Holocaust er på vei ut av norske læreplaner – sammen med stort sett alt annet som har bidratt til å gjøre Norge til det samfunn vi i dag er. Det er skremmende, for dermed åpner vi døren til ufarliggjøring av de svarteste kapitler i vår historie. Avisa VG skriver følgende på lederplass: «Snorre og De fire store er allerede skrevet ut av norskfaget. Nå skal historien skrives ut av historiefaget. Til norske skolemyndigheter som har ansvaret for denne bevisste årelatingen av basiskunnskap, vil vi si: At dere tør! Å fjerne Ibsen og Olav den hellige fra pensum er nå én ting. Utelatelsen av krigen og folkemordet som har preget verden siden, er noe annet».

Det norske folkemordet – som det nå er anerkjent som – skjedde ikke utenfor kontekst. I andre okkuperte land ble historien annerledes. Debatten rundt Marte Michelets bok om hva Hjemmefronten visste eller ikke visste, gjorde eller ikke gjorde – for ikke å snakke om; hvorfor, viser hvor betent temaet fortsatt er og hvor vanskelig det er å enes om en grunnhistorie som de fleste kan stille seg bak. Dette understreker til fulle at temaet langt fra er ute av norsk offentlighet. Nyere høyrepopulistiske strømninger i mange europeiske land, som selvfølgelig ikke skal sammenlignes med nazismen – vi er nærmere høyreekstremt tankegods som skapte regimer som identifiserte seg med og samarbeidet med nazistene, gjør det etter min mening høyst relevant å la den oppvoksende slekt få en viss forståelse for hvordan det verste sivilisasjonssammenbrudd i vår del av verden vokste fram. At «nazi» nærmest har blitt en hedersbenevnelse, viser at dette etter hvert stikker dypere enn mange tror – og gjør det ikke mindre riktig å stille spørsmål ved klokskapen ved å «skrive historien ut av historiefaget», slik VGs lederskribent påpeker.

I min oppvekst var «nazi» et ubetinget skjellsord. «Det lukter fortsatt nazi av ham», kunne man høre – og man hadde ikke feiret mange bursdager før man var gammel nok til å skjønne hva det betydde. Det heftet skam, forakt – ja; hos enkelte til og med hat, ved ordet. I Stjørdalen, som på deler av Innherred, var dette mer betent enn i enkelte andre deler av landet – fordi både familier og bygder ble splittet allerede på 1930-tallet. Dette handlet ikke om hvem som gjorde hva eller hvor stor innsats mot okkupasjonsmakten den enkelte nedla. Så lenge krigsgenerasjonen i aller høyeste grad var oppegående, dreide det seg i større grad om holdninger enn om aksjoner. Derfor var det ikke nødvendigvis hva som skjedde under okkupasjonen som definerte virkelighetsoppfatningen – det var vel så mye det som skjedde i årene før, da noen meldte seg inn i Nasjonal Samling, mens andre tok avstand fra det ideologiske oppkoket av europeisk høyreekstremisme, antisemittisme og kommunisthat som NS tok inn i seg. Til langt opp i vårt århundre måtte man på aldershjem og omsorgsboliger passe på hvem som satt til bord med hvem under fellesmåltider. Det kunne bli heftig dersom en ung sykepleierstudent trådte feil og plasserte en gammelnazist og en arbeiderpartiveteran ved siden av hverandre.

I dag er brukes ordet «nazi» til og med for å beskrive rettferdighet. Stort verre er det vel ikke mulig å bomme ... «Æ e heilt nazi når de gjeill læggetid», kan ei ung mor si – og det hun mener, er at hun er konsekvent – eller rettferdig streng – når det kommer til leggetid for den oppvoksende slekt. På arbeidsplasser dukker ordet stadig opp – for eksempel i forbindelse med budsjettoppfølging. En medarbeider som understreker at hun er «nazi» når det gjelder budsjettrammene, får anerkjennende nikk fra øverste ledelse.

De fleste forstår at historiefaget må revideres. Noe må ut når nytt skal inn. Vi må likevel tåle en seriøs debatt om vi ikke farer for lett over selve grunnhistorien når en hel generasjon er i ferd med å gjøre «nazi» til noe positivt.

For noen dager siden publiserte CNN en undersøkelse som viser at 20 prosent av dagens voksne europeerne aldri har hørt om holocaust. En av tre oppgir at de har hørt om det, men at de ikke vet hva det var. Få norske mediehus gjenga undersøkelsen, og den manglende interessen speiler antakelig undersøkelsens innhold: Både kunnskapen om, og interessen for, verdenskrigens brutalitet er i ferd med å forsvinne. Slår vi tallene sammen, svarer altså omkring halvparten av dagens europeere at de enten ikke har hørt om folkemordet på jøder og romfolk, eller ikke vet hva man snakker om når det bringes på bane. 10 prosent innrømmer at de selv har antisemittiske holdninger - langt flere, omkring en av tre, at de har negative holdninger til jøder når særskilte tema bringes på bane.

I den samme undersøkelsen svarer omtrent like stor andel at de er negative til muslimer og romfolk. Gir det grunn til bekymring – innen rammene av samme kontekst? Det ligger selvfølgelig – og heldigvis – en avgrunn mellom det å være negativ til en gruppe og å sende de samme menneskene til gasskamre, men det finnes en sammenheng – for det siste ville ikke vært mulig uten det første, noe historien om Andre verdenskrig til fulle viser oss.

Når tidsvitnene forsvinner, blir det opp til de som er igjen å løfte fram de av historiens erfaringer som er viktige for egen samtid. Når «nazi» ubemerket kan skli fra skjellsord til hedersbenevnelse på kort tid, har mye sviktet i formidlingen om fortidens galskap. Å være «nazi» handlet ikke om å være konsekvent. Langt mindre rettferdig eller pliktoppfyllende. Det er en forkortelse for en ideologi som kastet Europa og etter hvert store deler av verden ut i en krig som kostet over 60 millioner mennesker livet, raserte sosiale strukturer, skapte rom for industrielt folkemord og til slutt – indirekte – bidro til at to japanske byer ble utslettet av atomvåpen.

Det er arven etter nazismen. Den er ikke mye å skryte på seg.