Misnøyen i Mosvik: - En varslet og ventet utvikling

Sjefredaktør John Arne Moen mener sentralisering er helt naturlig for å få effekt av sammenslåinger.

Skuffet: Mosviks siste ordfører, Carl Ivar von Køppen, mener i likhet med tre andre «gammelordførere» at lite er blitt som det skulle etter at Mosvik og Inderøy ble slått sammen. – Den vedtatte intensjonsavtalen var et vesentlig grunnlag for at vi valgte å gå sammen med Inderøy, sier han. Nå frykter han at alt Mosvik ble forespeilet i forhandlingene, vil forsvinne.  Foto: ARKIVFOTO: Jon Åge Fiskum

Nyheter

Fire «gammelordførere» fra tre partier mener intensjonen som lå til grunn for kommunesammenslåingen mellom Mosvik og Inderøy er brutt. Da har de glemt det viktigste: At intensjonen bak enhver fusjon er å effektivisere ved å samle. Et annet ord for dette er sentralisering.

Godt kjente politikere fra Sp, Høyre og Ap – sistnevnte har riktignok meldt overgang til SV – tar i dagens avis et oppgjør med det som har skjedd i kjølvannet av sammenslåingen av Mosvik og Inderøy for sju år siden. En av dem er tidligere Høyre-topp og mangeårig fylkesordfører Gunnar Viken. Viken var en ivrig pådriver for sammenslåingen – sammen med Mosviks siste ordfører, Sp-veteranen Carl Ivar von Køppen.

Uten innsatsen fra disse to ville vi neppe fått noen sammenslåing første nyttårsdag 2012. Hvorvidt de i dag angrer at de stilte seg i spissen for kommunesammenslåingen gir de ikke noe klart svar på, men de er iallfall tydelige på at det meste har gått feil vei de siste årene. «Den vedtatte intensjonsavtalen var et vesentlig grunnlag for at vi valgte å gå sammen med Inderøy. Og selv om intensjonsavtalen ikke er juridisk bindende, så vil det være moralsk feil å se bort fra denne», mener de fire, og viser til at resultatet av sammenslåingen som de ser i dag, ikke er i tråd med denne avtalen. Intensjonsavtalen var tydelig på at Mosvik skulle få beholde og videreutvikle både barnehage, barneskole, sykeheim med kjøkken, legekontor og servicekontor. «Legekontor i nyoppussede lokaler ble det ikke noe av, servicekontor ble det ikke noe av, en tradisjonell sykeheim med eget kjøkken skal erstattes av et bygg med 24 omsorgsleiligheter, barneskolen og barnehagen vurderes nedlagt. Det er det vi sitter igjen med», oppsummerer de, som foruten Viken og Køppen er Per Vennes (Sp) og Arne Aasan (Ap-politiker den gang han var ordfører).

De fire veteranene har rett i mye når de kritiserer utviklingen etter at Mosvik og Inderøy ble ett. De får likevel ha meg unnskyldt: Dette var nøyaktig hva «alle» visste ville bli resultatet. Og som de som ikke visste, burde visst. Det samme kommer til å skje også når det gjelder sammenslåingene som nå er på gang rundt om i landet. Dette handler ikke om man er enig eller uenig i de konkrete sammenslåingsvedtakene eller tilhenger eller motstander av kommunefusjoner generelt: Skal man hente ut effekt av å slå sammen enheter, hva nå vi snakker om offentlig forvaltning eller bedrifter, er sentralisering av tjenester, avdelinger og funksjoner det mest effektive grepet man har å hjelpe seg med – i mange sammenhenger det eneste. Det er gjennom å samle «ressursene» man etablerer «robuste» miljøer, slik tidligere kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner (H) gjentok til det bortimot kjedsommelige da han for noen år siden rullet ut regjeringens kommunereform. Ingen kan derfor beskylde Høyre-statsråden for å ha underslått realitetene i saken.

Selv vet jeg mye om hvordan slike prosesser fungerer – rett og slett fordi de har vært en del av mitt profesjonelle liv i mange år. Som sjefredaktør har jeg selv bidratt til sentraliserende prosesser. Da jeg begynte å jobbe i Trønder-Avisa for snart 16 år siden, var vi mer enn dobbelt så mange ansatte som vi er i dag. Nedgang i annonseinntektene har endret det norske mediebildet fullstendig. Selv om antall aviser – i dag gjerne kalt mediehus – ikke er vesentlig redusert, har det skjedd enorme endringer bak fasaden som lesere flest forholder seg til. I Trønder-Avisa, som i mer eller mindre alle andre lokale og regionale mediehus, er administrative funksjoner samlet inn i større «enheter» – for vår del gjennom samarbeidet i Polaris-konsernet. Sentralbord og kundesenter, regnskap og lønn, systemutvikling- og vedlikehold – opplagsarbeid, vaktmestertjenester og overordnet IT-kompetanse. Det startet med trykkerivirksomheten og sluttet med – tja; sluttet har det neppe. Dette er den viktigste årsaken til at vi har gått fra å fylle tre etasjer i Hamnegata 20, til å klare oss med drøyt en halv. Nøyaktig det samme har skjedd i Schibsted-konsernet og i Amedia. Disse grepene har vært tvingende nødvendig for å møte fallende inntekter og økende utgifter – en kombinasjon som raskt leder i retning skifteretten dersom man ikke tar de valg som er nødvendig.

I prinsippet er det samme mekanisme som gjør seg gjeldende når kommuner slås sammen – selv om årsaken ofte er politisk vilje, snarere enn fare for konkurs. Sentraliserer man ikke funksjoner og tjenestetilbud, er det i realiteten ingen ting å tjene på å slå sammen. En rådmann eller to færre og en viss reduksjon i antall politikere monner lite – og erfaringsmessig er det dessuten slik at administrative ledere som regel tilbys nye stillinger med ofte samme lønn som tidligere når nye kommuner etableres, mens antall heltidspolitikere øker – slik at innsparingene gjerne er marginale, kanskje ikke-eksisterende. Det er dermed på andre måter man må «ta ut effekten» av sammenslåingen – og dette leder oss til historien fra vestsiden av Skarnsundet, og da ser vi at også økonomien etter hvert blir et tema som overskygger politikken: Når overgangsperioden tar slutt, reduseres inntektene. To kommuner som blir til én får færre millioner fra staten enn om de fortsatt var to. Da må rådmenn foreslå kutt og politikerne vedta dem. Og hvor, om ikke i «utkantene», er det naturlig og rasjonelt sett mest riktig å kutte?

Mosvik er ekstra utsatt fordi avstanden over brua til storebror Inderøy er såpass kort at det er gjennomførbart å legge ned både skole, legekontor og helseinstitusjoner. I tillegg til alle «rådhus-funksjoner», som for lengst er samlet – i sentrum. Tilbake sitter innbyggere som trodde det meste ville bli som før. Etterlyser du servicekontoret? Sett deg i bilen og kjør til Straumen, hvis du absolutt må snakke med noen. Har du ikke førerkort? Ta bussen. Går den ikke? Bruk våre digitale tjenester. Hæh, ikke digital, sier du? Ta deg sammen! Hvis du er så bakpå, får du be noen andre rydde opp for deg ...

Hadde avstandene vært større ville terskelen for å legge ned skolen vært langt høyere. Nå står man i fare for å bli sittende igjen med nærbutikk og hjemmesykepleie, i ei bygd som i kraft av å være egen kommune hadde egne fagmiljøer og kompetansearbeidsplasser å tilby – lokalt.

Ved kommunesammenslåingene på 1960-tallet inngikk man flere steder i landet avtale om å dele administrative funksjoner mellom de gamle kommunesentraene. Da vi kom et stykke ut på 1970-tallet forsvant samtlige av disse ordningene. Det tvang seg fram av økonomiske årsaker. Naturlig nok. Hvem kan prioritere å dele arbeidsplasser rundt om, når dette øker utgiftene og man dermed må kutte på andre områder – for eksempel skole, barnehage og omsorg?

La oss i det minste være ærlige: Uten sentralisering, liten eller ingen økonomisk effekt av kommunesammenslåinger. Det er denne virkeligheten som nå møter de tidligere ordførerne i Mosvik. Hadde de trodd utviklingen skulle bli annerledes, må de ha sett bort fra erfaringene fra absolutt alle andre steder hvor kommuner har blitt slått sammen.

Det er ikke gitt at tjenestene blir dårligere av at de sentraliseres – tvert imot. I enkelte tilfeller kan de helt sikkert bli bedre. Men når arbeidsplasser flyttes, vil ofte folk flytte etter. Ikke så rent få politikere, både i dagens opposisjon og posisjon, mener at det eneste som kan sikre fortsatt bosetting utenfor byene er målrettet sentralisering i distriktene. For ikke så rent få er det nettopp i dette man finner grunnlaget for begrepet «robust» når kommunesammenslåing er tema.