Kalifatets tjenere.

Lang vei tilbake for dem som valgte feil

Er det mulig å forstå at ei vanlig norsk jente kan ende opp som forsvarer av den ondskap IS representerer? Ja. Det er kanskje ikke så vanskelig som mange velger å tro.

Nederlagets pris: En kvinne som tilhørte IS og to barn på vei til en uviss framtid i en interneringsleir i de frigjorte områdene øst i Syria, hvor Aftenposten fant den 32 år gamle kvinnen fra Verdal som i 2014 valgte å slutte seg til kalifatet. FOTO: Bulent KILIC, AFP/NTB Scanpix 

Nyheter

Jeg har aldri møtt Umm Hurairah – som er det muslimske navnet hun nå velger å bruke. Jeg kjenner heller ikke familien hennes eller noen i miljøet rundt henne. Men i likhet med mange andre, har jeg de siste årene hørt mange historier, historier som i stor grad stammer fra hennes egne oppdateringer på sosiale medier. Mandag kveld fikk historien nye kapitler. Det første – og viktigste – handler om at hun mot mange odds har overlevd det såkalte kalifatets umenneskelige vekst og minst like brutale fall. Det andre handler om at hun tilsynelatende ikke ser noen grunn til å beklage de valg hun har tatt eller brutaliteten som har gjennomsyret systemet hun har vært en del av. I dette skiller hun seg fundamentalt fra mange andre overlevende, som nå understreker at de ble lurt til Midtøsten og deretter tvunget til å bli i et samfunnssystem de mente – eller iallfall mener i dag – hadde sider ved seg som det er umulig å forsvare. Umm Hurairah framstår like sterk i troen som tidligere. Og hun tror ikke kalifatet er tapt for alltid. I hennes øyne vil det gjenoppstå.

Det er både naturlig og riktig å ta avstand fra ethvert forsvar av umenneskeligheten som ISIS – i dag stort sett kalt IS – representerte. Likevel tenker jeg at valgene til kvinnen fra Verdal kan forstås. Og forklares – selv om de, i den grad det er nødvendig å understreke, aldri kan forsvares.

Absolutt ingen ting tyder på at dette handler om dårlig oppvekst. I dette føyer hun seg inn i bildet som er tegnet av svært mange som valgte å slutte seg til IS – og som, for de flestes vedkommende, gjennom fødsel hadde en naturlig tilknytning til den muslimske tro og kulturkrets. Mange av ungdommene som har latt seg blende av ekstremismen har hatt en tilsynelatende normal og grei barndom – og i den grad det har vært utfordringer, har de ikke vært av det slaget som kan forklare et så fundamentalt brudd med det akseptable som det ligger i å la seg verve til en rystende brutal organisasjon med mer blod på hendene enn de fleste andre.

Men én fellesnevner ser vi – for mange – og dette ser også ut til å gjelde den unge kvinnen fra Verdal: Noe gikk feil på veien fra barndom til ungdom. Livet har lært meg såpass at jeg har skjønt at det iblant kan være hårfine grenser mellom at livet går helt greit, til at det ender katastrofalt. For tenåringsjenta fra Verdal endte «noe» i feil blindvei. Det er heller ikke unikt. Mange har kjørt seg på grunn i ungdomstiden – men likevel klart å hente seg inn. For Umm Hurairah gikk det annerledes. Det var ikke bare i ett «veikryss» det ser ut til å ha gått galt, men i flere. Et normalt ungdomsopprør endte i ganske heftige problemer som ledet inn i miljøer som ikke førte henne inn på rett kurs. Hun har selv beskrevet alvorlige rusproblemer, vansker med å tilpasse seg etablerte normer og av dette; utenforskap som ungdom og ung voksen. Hun beskriver følelsen av å ikke høre til – av å leve i en nærmest parallell virkelighet.

Jeg vet så langt ikke noe om hva som førte henne inn i islam – langt mindre hva som ledet til islams mest ekstreme og mørke avkrok i vår tid; IS og det såkalte kalifatet som på en grunnmur av ekstrem vold, indoktrinering og virkelighetsflukt ble grunnlagt i deler av Irak og Syria. Det jeg velger å tro henne på, er at hun etter mange år med nederlag og skam opplevde å «bli født på ny». Forvandlingen hun skildrer er velkjent fra klassisk vekkelseskristendom: «Jeg er muslim! Alle mine synder er slettet, jeg er for vår Skaper ren og uskyldig som et nyfødt barn. Jeg har fått en ny sjanse, til å rette opp mitt liv, og gjøre det som er riktig». Bytt ut ordet «muslim» med «frelst», så vil mange nikke gjenkjennende. Virkningen er åpenbart lik. Plutselig får hun «kraft» til å bryte med destruktive vaner. Alkohol og andre rusmidler byttes ut med bønn og intens tro på noe større enn seg selv. Hun stabler seg på beina, begynner et nytt liv fylt av håp. En som ifølge seg selv i årsvis har følt på nederlag og skuffelse over eget liv, møter plutselig et miljø – ikke minst i den digitale verden – som tar henne imot uten forbehold. Som ikke behandler henne ut fra hva hun har vært og hvilke nederlag hun mer eller mindre har påført seg selv og andre, men som ser bak fasaden og hvem hun ønsker å være. Dette dramatiske vendepunktet; med den grunnleggende frelseshistorien, må ha gitt henne håp, selvrespekt og framtidstro.

I dag er det antakelig mange som mener de har svar på hva som gikk galt. Det eneste jeg er helt sikker på, er at de som mener slik, ikke er i nærheten av fasiten. Den er det til sjuende og sist bare 32-åringen selv som kan gi, og foreløpig har hun ikke gitt noen svar på de viktigste spørsmålene det er naturlig og riktig å stille. I møte med Aftenposten postulerer hun relativt velkjente fraser og forestillinger som man ikke behøver fryktelig mye kunnskap for å avkle. Dermed vet vi også at det ligger andre faktorer bak. Forhåpentligvis vil vi på ett eller annet tidspunkt få svar på de viktigste spørsmålene – for de kan gi oss mulighet til å forebygge at andre ungdommer ender i ekstremismens ufattelighet.

Jeg har iblant tenkt at de tre nordtrønderske ungdommene som sluttet seg til IS har fellestrekk med enkelte ungdommer som lot seg verve til tysk krigstjeneste for SS på Østfronten og, slik nyere forskning har avdekket, bidro til noen av nazismens verste forbrytelser under Andre verdenskrig. Selv om fryktelig mye er ulikt, peker samtidsbetraktninger mot at vi også finner fellestrekk. Den viktigste er følelsen av tilhørighet. Kameratskap. Å være en del av noe større enn seg selv – som, uforståelig nok, førte til at man ikke bare lukket øynene for de verste forbrytelser, men faktisk selv ble en del av umenneskeligheten.

Flere forskere – som støttes av vitnemål fra overlevende som valgte å dra til Irak og Syria – er tydelige på at de som valgte å slutte seg til IS hadde alle muligheter til å vite hva organisasjonen og kalifatet sto for. Alt var fritt tilgjengelig på nettet – og det var ikke minst IS selv som løftet fram uhyrlighetene. Korsfestelser av mindreårige i veikryss. Dagligdagse halshugginger. Gisler som fikk strupen kuttet. Folk som ble brent levende. Grusom tortur med amputasjon av føtter og hender uten bedøvelse og medisinsk behandling i ettertid – som i svært mange tilfeller påførte ofrene en umenneskelig og langsom død. Steining og drap ved å bli kastet fra høye bygninger. Systematisk undertrykkelse av minoriteter – for eksempel kristne og jesidier – sexslaveri satt i et system som kan sammenlignes med japanernes handlinger i Korea, Kina og andre land under Andre verdenskrig. Kvinnen fra Verdal utfordres av journalistene i Aftenposten på mye av dette – og forsvarer det tilsynelatende uten vesentlige forbehold.

Debatten om de som frivillig sluttet seg til IS skal få komme tilbake til sine opprinnelige hjemland, kommer ganske sikkert nok en gang til overflaten også her hjemme. Ulike land agerer forskjellig – og Norge har så langt valgt en mellomløsning: Man stenger ikke grensene, men gjør ikke noe som helst aktivt for å bistå norske borgere som befinner seg i leirer i Midtøsten. For mange er saken enkel: Å dra til kalifatet for å slutte seg til IS var et valg den enkelte tok. Dermed må de ta konsekvensene – som synes å være at de skal ende opp som statsløse flyktninger i en del av verden hvor det er mange nok slike fra før.

Norge tok imot soldater som hadde valgt tjeneste for en brutal okkupasjonsmakt da krigen var over. Rettsoppgjøret var relativt mildt – og de aller fleste gled etter hvert inn i sine respektive lokalsamfunn. På mange måter brennmerket for resten av livet, men likevel; de startet nye liv. Enkelte av dem angret bittert de valg de hadde tatt og ugjerningene de hadde bidratt til. Andre forble mer eller mindre hemmelig tro mot de ideer som hadde bidratt til at de tok valget om å bli en del av nazistenes okkupasjonshær. Selv etter at jeg ble ansatt i Trønder-Avisa ble jeg de første årene fra tid til annen kontaktet av gamle frontkjempere dersom vi skrev noe de reagerte på. Nå begynner det å bli noen år siden den siste telefonen – naturlig nok. Det er snart 80 år siden verdenskrigen. Spørsmålet er om oppgjøret med IS bør være annerledes?

Jeg mener at terskelen for å nekte norske borgere adgang til riket må være svært, svært høy – og at dette kun kan skje etter rettslige prosesser. Statsborgerskap og statsborgerrettigheter er ikke noe vi som nasjonalt fellesskap skal ta lett på. Det betyr ikke at vi kan eller skal akseptere de valg mennesker som Verdals-kvinnen som dro til IS-kalifatet har tatt. Men hun må svare for eventuelle handlinger som strider mot norsk og internasjonal lov. Og ta sin straff.

IS skapte rettstomme rom i sitt brutale kalifat. Det overgår på mange måter den utøvende umenneskeligheten. Da må vi vokte oss vel så vi ikke gjør det samme. Vi har lover som er ment å håndtere minst like ille forhold som det 32-åringen fra Verdal har vært delaktig i. Heldigvis. Det er dette som gjør oss til et demokratisk rettssamfunn vi kan være stolte av. Derfor er det også en vei tilbake for dem som trår alvorlig feil. Alltid.


Les om IS-kvinnen fra Verdal:

Tidslinje for IS-kvinnen fra Verdal:

Fra rustrøbbel i Verdal til kalifatet i Syria