Innlegg:

Fra byråkrati til maskineri

SÅRENDE: Et maskineri kan såre, forulempe, vise mangel på respekt og sette fram trusler uten at en vanlig borger har mulighet til å forsvare seg, skriver Hans-Magnus Ystgaard i dette inlegget.  Foto: Johan Arnt Nesgård

Nyheter

Kona mi og jeg er gamle mennesker. Vi er så gamle at den eldste sønnen vår hadde begynt å nærme seg pensjonsåra hvis det ikke hadde vært for at han er født med en hjerneskade som gjør at han ikke har språk, og som tok fra ham mye av hans fysiske førlighet. Økonomien hans har derfor alltid vært avhengig av trygdeytelser og det som vi, foreldra hans, har lagt attåt når det var nødvendig. I virkeligheten har han bestandig vært pensjonist. Han bodde heime sammen med oss, men da han var blitt 28 år sto vi ved ei grense: Det syntes ikke mulig å få meir avlastning fra det kommunale hjelpeapparatet. Derimot var det mulig, etter at lovendringer hadde skjerpa kommunens ansvar for utviklingshemma innbyggere («ansvarsreformen»), å få permanent plass i en kommunal bolig med hjelp og tilsyn.

Noen måtte ta ansvar for sønnen vår sine utgifter til bolig, mat og nødvendig transport. Det ble ordna ved at jeg vart oppnevnt til hjelpeverge og fikk adgang til å disponere hans trygdeinntekter. Ved en lovreform noen år seinere, vart ordninga med hjelpeverge avskaffa. Jeg fikk inntrykk av at min funksjon automatisk gikk over til å være «verge», som var den nye lovens navn på det som hadde vært min hjelpefunksjon. Jeg disponerte fortsatt hans bankkonto og sørga for at han ikke vart utsatt for utpantingstrusler og andre ubehageligheter. Men Fylkesmannens vergemålsavdeling har for ei tid sia gjort meg oppmerksom på at jeg ikke er verge for sønnen min, og at jeg derfor gjennom mange år har gjort meg skyldig i ulovlige handlinger. Disse forbrytelsene tar jeg lett på fordi de har vært til hjelp for en forsvarsløs person som står meg nært, og fordi ingen har lidd noen skade av dem. Jeg er blitt oppfordra til å søke om å bli sønnens verge, men har nekta. Gjennom 54 år syns jeg vi har hatt nok å stri med om vi ikke skulle bli utsatt for krav om å løpe til Fylkesmannen for å få kontrollert kvitteringer og bankutskrifter.


Hans-Magnus Ystgaard har møtt den «digitale veggen». Forsker advarer mot digitalt skille i befolkningen.

Ble digital kasteball mellom etater da han skulle melde flytting for sin utviklingshemmede sønn

Hans-Magnus Ystgaard (78) ble digital kasteball mellom tre statlige etater da han skulle melde flytting fra én kommunal bolig til en annen for sin utviklingshemmede sønn.

 

Sønnen vår sin fysiske funksjonsevne har gått stadig nedover etter at vi slapp ham fra oss. Etter ti år måtte han flytte til ei ny leilighet med lettere tilkomst. Å gi melding om flytting var ikke noe problem under den tidas regime. For ett år sia måtte han flytte igjen fordi den gamle leiligheten ikke var lagt til rette for så høyt hjelpenivå som var blitt nødvendig. Da var flyttemelding ikke noen enkel sak lenger. Omsider fant vi ut at det måtte gjøres ved å fylle ut et elektronisk skjema under www.skatteetaten.no. Vi fant skjemaet, og var bra fornøyde da det var utfylt og sendt til rette adressat ved et «enkelt tastetrykk». Vi visste ikke at det var nå spetakkelet skulle begynne.

Først fikk vi krav om meir informasjon. Det vart krevd dokumentasjon om hvilken hovedetasje sønnen vår bor i, hvilken side av korridoren leiligheten hans ligger og om hvor mange dører som må passeres før en kommer til den rette. Dessuten vart det forlangt et «bruksenhetsnummer» som vi ikke ante fantes, men som noreply@skatteetaten.no meddelte oss at Kartverkets nettsider kunne veilede oss om.

Vi gjorde oss umak med å skrive et gammeldags brev for å forklare hvor i det enetasjes huset leiligheten til sønnen vår ligger, men vi antok at enten «noreply» eller til og med Folkeregistret sjøl kunne finne lettere fram til bruksenhetsnummeret enn vi. Det utløste fleire krav som utvikla seg til trusler om at «flyttemeldingen kan bli avslått» og at det kunne ilegges overtredelsesgebyr. I alt har vi forsøkt å gjøre rede for flyttinga gjennom fem brev i tillegg til det opprinnelige søknadsskjemaet. Vi har ringt et oppgitt telefonnummer (80080000) der ei maskin alltid svarer at vi må ringe seinere. Vi har bedt om å bli oppringt på våre egne telefonnumre der det nesten alltid er en «ledig operatør», men vi har ikke hørt noe.

De siste månedene har det vært mindre oppstuss om lokaliseringa og nummereringa til sønnen vår si nye leilighet. Nå er hovedproblemet at han er over 18 år, og rettelig skulle ha undertegna flyttemeldinga si sjøl. Jeg, faren hans, har ingen ting med å blande meg opp i hans boforhold, Flyttemeldinga er avslått.

I de 54 åra kona mi og jeg har vært sønnen vår sine nærmeste pårørende har vi forholdt oss til et offentlig byråkrati. Et byråkrati er et nyttig og nødvendig redskap i et velfungerende samfunn. Noen ganger kan det virke stivbeint og avvisende, men vi har aldri opplevd at det har nekta å godta ei flytting som bevislig har funnet sted, aldri opplevd å få høre at «flyttemelding kan bli avslått» og aldri blitt trua med at «det kan iverksettes tiltak i henhold til folkeregisterloven og ilegges overtredelsesgebyr». Vi har rett og slett ikke opplevd å få trusler av noe slag fra det byråkratiet vi har hatt samarbeid med.

Prosessen har lært oss at vi ikke lenger har med et byråkrati i tradisjonell forstand å gjøre, men et maskineri. Et byråkrati kunne nok virke firkanta iblant, men det kunne også vise en grad av empati, og framfor alt: Det kunne vise skjønn. Et maskineri kan sikkert være meir rasjonelt i den forstand at det kan virke effektivt for dem som administrerer det, men det er ikke i stand til å utvise skjønn. Det kan derimot såre, forulempe, vise mangel på respekt og sette fram trusler uten at en vanlig borger har mulighet til å forsvare seg.

Jeg og min familie har havna i et system som vi beklager på det sterkeste og har djup avsky for. For å unngå rettsforfølgelse og straff ser det ut til at jeg må fremme søknad om å bli godkjent som verge for min sønn, trass i vesentlige motforestillinger. Dersom slik søknad går i orden, vil det antakelig ta noen tid før det kommer maskineriet til kjennskap. I mellomtida må vel Folkeregistret, ved noreply@skatteetaten.no, fortsette å henvise forespørsler om sønnen vår sin adresse til det gamle bostedet hans, der en annen person har flytta inn for lenge sia.

Hans-Magnus Ystgaard, Sparbu