Fagfornyelse og utvikling i en skole i stadig endring

- Jeg møter ledergrupper ved skolene, skolenes samlede kollegier, og mange enkeltansatte. Gjennom disse møtene opplever jeg et imponerende engasjement og dedikasjon til elevene, hvor en midt i en krevende skolehverdag makter å løfte blikket opp og fram, for elevenes beste, skriver innleggsforfatteren. 

Arve Thorshaug 1. lektor i pedagogikk, Nord universitet 

Nyheter

Skoleåret 2020/2021 innføres nye læreplaner (LK20) i skolen.

Disse speiler et samfunn i stadig endring, samtidig som de gjennom en fagovergripende overordnet del tydeliggjør et verdiløft med fokus på skolen som danningsarena. Skolenes utfordring ligger nå i å «oversette» de nasjonale føringene til egen praksis.

I min rolle ved Nord universitet følger jeg et stort antall skoler i dette arbeidet. Jeg møter ledergrupper ved skolene, skolenes samlede kollegier, og mange enkeltansatte. Gjennom disse møtene opplever jeg et imponerende engasjement og dedikasjon til elevene, hvor en midt i en krevende skolehverdag makter å løfte blikket opp og fram, for elevenes beste.

Det å stå i en arbeidshverdag med klare forventninger om prestering, endring og utvikling, samtidig som en opplever strammere økonomi, vil påvirke motivasjon og engasjement. Noen skoler opplever også strukturelle endringer gjennom sammenslåinger og omfattende flytteprosesser, noe som gjør at en i perioder har mer enn nok med å pakke ned, og pakke opp, samt styrke relasjonelle forhold mellom elever, mellom foreldre og ikke minst i nye kollegafellesskap.

Arve Thorshaug 1. lektor i pedagogikk, Nord universitet 

 

Midt i skolehverdagen, der det forventes at skolens ansatte skal være «dønn til stede» i møte med elevene for å bidra i deres dannings- og utdanningsreise, forventes det også at det i skolefellesskapet utvikles nye felles målbilder for best mulig å kunne realisere ny læreplan. Dette arbeidet stiller store krav til alle, både individuelt og kollektivt. Ikke minst forventes det en skoleledelse som makter å lede utviklingsprosesser hvor alle bidrar.

Til tross for utfordringene skolene står i til hverdags, med fare for «å forstrekke» seg mellom hverdagspraksis og utvikling, opplever jeg skoleledere og øvrige ansatte med både motivasjon og lærelyst knyttet til nye læreplaner, og ikke minst til hvordan læreplanens overordnede del skal prege praksis. Dette handler blant annet om kollektiv oppmerksomhet knyttet til skolens felles verdigrunnlag, noe som utfordrer den enkelte og fellesskapets syn på elever og deres læring, samt synet på foreldrene som medspillere. Med sterkere fokus på det som i Overordnet del omtales som profesjonsfellesskap, utfordres også hver enkelt ansatt som del av det kollektive skolefellesskapet. Dette bygger på ideen om at skolens helhetlige, samlede profesjonskraft vil utgjøre mer enn summen av det hver enkelt bidrar med inn i fellesskapet.

For skolene blir det viktig å bruke arbeidet med ny læreplan til å styrke profesjonsfellesskapene, i samlet kollegium og i de mange teamene rundt trinn, klasser, fag og enkeltelever. Gjennom kvalitet i arbeidet, med bidrag fra alle, vil en i fellesskapene kunne bevisstgjøre kollektive målbilder, som visjoner uttrykt i felles verdigrunnlag. Disse må i neste omgang komme til uttrykk i møte med og mellom elever, kollegaer og foreldre. Hvis skolenes arbeid med fagfornyelsen kan støtte opp under slike prosesser, vil også praksis utvikles. Dette handler om både tid, rom og kompetanse, samt utvikling av kultur hvor den enkeltes erfaringer anerkjennes som viktig grunnlag for kollektiv læring, på arenaer hvor en opplever anerkjennelse, respekt og kvalitet i relasjoner.

I tiden som kommer vil arbeidet med nye læreplaner gis mye oppmerksomhet ved skolene. Ingen forventer at alt skal være på plass fra og med skoleåret 20/21, men skolene må ha en plan og strategi for arbeidet. I arbeidet med LK20 må skolene bygge på de verdiene og kvaliteter de allerede har, for å styrke disse inn i det som ikke er en fagrevolusjon, men en fagfornyelse.

Samtidig er det klart at LK20 innebærer nye forventninger til skolene. Dette tydeliggjøres både i Overordnet del og i fagenes læreplaner, hvor det ligger en utfordring i å skape helhet og sammenheng. Det å forholde seg til et nytt kompetansebegrep som sier at elevene skal bli kritiske, kreative og reflekterte, og hvor evnen til å overføre kunnskap fra et område til et annet er sentralt, utfordrer skolen og lærerne. Dette gjelder også forståelsen av begrep som dybdelæring og refleksjon, samt hvordan skolen skal arbeide med tverrfaglige tema som folkehelse og livsmestring, demokrati og medborgerskap og bærekraftig utvikling.

Gjennom mine møter med skoler blir jeg stadig påmint viktigheten av å vise respekt og ydmykhet for den jobben alle skolens ansatte gjør. Dette i en tid preget av forventninger om prestering, utvikling og endring på den ene siden, og trangere økonomiske rammer på den andre. Dette kan oppleves som en svært krevende balansekunst både for skoleeier, skoleledelsen og skolens mange ansatte.

I skolenes arbeid med nye læreplaner må det være rom for både handling og utvikling, faglig og økonomisk. Dette omfatter blant annet skolens arbeid med tilpasset opplæring for alle elevene, nettopp for å sikre at flest mulig elever kan ha tilfredsstillende utbytte av skolens ordinære opplæring. Dette er også en av mange nøkler til å lykkes med å realisere intensjonene i Stortingsmelding 6 (2019-20) om tidlig innsats og inkluderende fellesskap. Fagfornyelsens mange ansikter, tydeliggjort gjennom fokus på kollektive verdigrunnlag, samlet profesjonskraft i team og kollegium og nye læreplaner, vil kunne bidra til at flere elever får utbytte av ordinær opplæring, og at dermed behovet for spesialundervisning blir redusert.

Som hos mennesker, hvor en til enhver tid må tilpasse seg det «å stå i livet», må også skolene som fellesskap forholde seg til livet i hverdagen, og hva dette innebærer i de mange menneskemøtene mellom elever, mellom elever og voksne, og mellom de voksne. Selv om det til enhver tid vil foreligge forventninger om å være i utvikling, må denne være tuftet på dagens gode praksis, slik at en som enkeltansatt eller organisasjon ikke forstrekker seg. I dette arbeidet er det viktig at skolen, som forvalter samfunnets viktigste kapital, opplever positiv framsnakking, anerkjennelse og utviklingsstøtte.

Uansett ståsted må samtlige ansatte i skolen, i arbeidet med fagfornyelsen, ha klare forventninger til eget og sine kollegers bidrag for å støtte opp under skolens kollektive læring og utvikling. Skolen som organisasjon er avhengig av alles bidrag i små og store profesjonsfellesskap, hvor det ikke er rom for «å sette seg bakerst på stolen i påvente av det går over». LK20 går ikke over! Dette handler om trua på fellesskapet, de gode kreftene, og om at helheten vil kunne oppleves å utgjøre mer enn summen av enkeltbidragene. Dette innebærer også rom for å feire seire, dele bekymringer, og glede seg over, heie fram, de som lykkes – i fellesskap hvor en opplever ikke å stå alene.