Kampen om EU – 25 år etter

Det var et dirrende, intenst øyeblikk. De første prognosene kom på skjermen. I Oslo Spektrum braket spetakkelet løs. Det gikk mot nok et «NEI» til unionen på kontinentet.

TYDELIG SYMBOLIKK: Valdres-kunstneren Sigmund Aarseth dekorerte låven til Leif Jan Hammerstad i Vang i forkant av EU-avstemningen i 1994. Symbolikken er tydelig: Statsminister Gro Harlem Brundtland er «budeia» som melker norske distrikter til fordel for EU.   Foto: Willy Haraldsen, NTB scanpix

Nyheter

Noen dager tidligere sto jeg grytidlig en morgen i sentrum av Stockholm og ventet på flybussen.

Kvelden før hadde resultatet av folkeavstemningen i vårt naboland blitt klart. I tråd med meningsmålingene svarte et flertall «ja» på spørsmålet som de norske velgerne, sist ut i Norden, skulle ta stilling til. 52,3 prosent av svenskene hadde funnet fram til «ja»-seddelen på vei til stemmeurnene – 46,9 prosent «nei»-seddelen. 0,8 prosent av stemmene ble forkastet. Grovt sett gikk skillelinjene politisk etter samme mønster som i Norge – med ett interessant unntak: Svenske Centern var tilhenger av EU-medlemskap. Velgerne til partiet derimot, stemte nei.

Utpå kvelden 28. november 1994 skulle vi få svaret på hvorvidt de norske velgerne hadde klart å motstå det såkalte «svenskesuget», som neibevegelsen under hele kampanjen hadde vært bekymret for – og ja-siden hadde festet tilsvarende lit til. «Suget» viste seg for svakt: 52,2 prosent stemte «nei», 47,8 prosent «ja». Lite manglet på at tallene var identiske på begge sider av Kjølen – med motsatt fortegn.

Det er knapt noen hemmelighet at jeg var tett på valgkampen som kulminerte med avstemmingen 28. november 1994. Minner om møter med velgere over hele landet – i hovedsak utenfor de største byene – flimrer forbi når jeg tenker tilbake.

Sterkest i hukommelsen sitter en reise opp Telemarkskanalen. Langs ruta til DS «Victoria» – oppkalt etter den siste svensk-norske kronprinsessen – sto folk tett i tett i håp om å få et møte med nei-dronninga framfor noen, Anne Enger – den gang Lahnstein. På kvelden var det «vekkelsesmøte» i Broder Aages gamle hotell, Dalen ved bredden av Bandak, innsjøen som inngår i de vestlige deler av Skiensvassdraget. Det satt folk over alt. Møtesalen var stappfull. Gangen likeså – og i trappen opp til andre etasje så tett at det ikke var mulig å komme seg verken opp eller ned. Heldigvis brøt det ikke ut brann.

Tjuefem år etter folkeavstemningskvelden er det relevant å spørre om hvem som «egentlig» gikk seirende ut – folket som stemte «nei», eller den politiske førstedivisjonen, hvor det var tydelig og høylytt overvekt av «ja»-stemmer.

Én ting er sikkert: Mye av det neisiden begrunnet sitt standpunkt med, har vi siden fått inn bakveien, gjennom EØS-avtalen. Samtidig har få, om noen, av argumentene som ja-siden trakk fram som «skremselspropaganda», slått til. Norsk økonomi er sterkere enn noen gang – og overgår på de fleste områder så å si alle EU-land. Det skyldes mange forhold – både den geopolitiske situasjonen i årene som fulgte Jernteppets fall, med framvekst av nye internasjonale konfliktlinjer, vår posisjon som leverandør og olje- og gass og framveksten av havbruksnæringen. Og – det vil iallfall ikke jeg våge å underkjenne; EØS-avtalen. Økonomisk og finansielt befinner Norge i dag seg i verdenseliten. Det gjorde vi ikke i 1994.

Det mest oppsiktsvekkende ved EU-kampen, sett i ettertid, er kanskje avisa VGs systematiske kampanjejournalistikk som først og fremst rettet seg mot alt som kunne hefte ved neisiden, mer enn en kampanje for norsk medlemskap i EU i seg selv. Jeg tror en objektiv gjennomgang vil levne avisas daværende ledelse liten ære. Drøyt 20 år tidligere var det Aftenposten som spilte samme rolle – men i første halvdel av 1990-tallet var Aftenposten langt mer neddempet, og skilte tydelig mellom lederspalten og nyhetsdekningen, mens VG løftet kampanjefanen. Beskyldningene om løgn når eu-motstanderne ble omtalt satt særdeles løst – det samme gjorde en nær systematisk demonisering av alt og alle som kunne knyttes til organisasjonen Nei til EU.

Tidligere stortingsrepresentant for Sp og en periode generalsekretær i partiet, John Dale fra Hordaland, formulerte problemstillingen på et litt mer sofistikert vis enn VG evnet:

 «Det er fullt mulig å være tilhenger av EU, men motstander av norsk medlemskap. Og mulig å være motstander av EU som idé, men ut fra omstendighetene likevel mene at Norge bør bli medlem. Begge standpunkt kan det argumenteres logisk for».

Dale rørte ved noe ganske essensielt – som ikke var så lett å få øye på da kampen sto som hardest: At EU som politisk prosjekt kan, sågar kanskje må, vurderes forskjellig – avhengig av utgangspunkt. For mange av landene i Øst- og Sentral-Europa, som nylig hadde kastet av seg den kommunistiske tvangstrøya og blitt kvitt stemplet som vasallstater, men som – ikke uten grunn – fryktet en motreaksjon i og fra Moskva, framsto EU som et ankerfeste inn i friheten.

For noen dager siden besøkte jeg Budapest – en by jeg første gang møtte og ble godt kjent med før «Jernteppet» ble revet. Første kveld ble jeg utfordret av reisefølget om hva som var den største forandringen – fra «den gang» til i dag. Jeg brukte tiden fram til neste kveld før jeg var sikker på svaret. Som kunne sammenfattes i to ord: Farger og liv. Det jeg husker best fra kommunisttiden, var at samfunnet var gjennomgående grått og flatt. På utsiden. Det gjaldt å ikke stikke seg ut. Idealet var likhet. I alt, for alle – unntatt for den kommunistiske eliten. Å være annerledes var i seg selv farlig, fordi det kunne signalisere opposisjon til det bestående.

Jeg har ingen problemer med å forstå at folk som først hadde levd under tysk okkupasjon og som deretter knapt fikk oppleve en flik av frihet før Moskva festet grepet, søkte vestover – så raskt det lot seg gjøre. Det tok riktignok noen år før EU åpnet dørene, men man startet nesten umiddelbart prosessene fram mot medlemskap. Det føltes i seg selv som en garanti.

Og det var riktige valg: Unionen, Norge gjennom EØS-avtalen inkludert, har pøst ufattelige summer inn i de gamle «østlandene». Kanskje har ikke alt vært like målrettet, kanskje har mottakerne til tider følt at betingelsene som har fulgt overføringene har vært i strammeste laget, men alt i alt: EU har gjennomført et velferdsløft i øst som knapt har sitt sidestykke i historien, Marshall-hjelpen til Vest-Europa etter krigen inkludert.

Tjuefem år etter at den intense kampen om hvorvidt Norge skulle bli medlem eller ikke, mener jeg fortsatt det er grunnlag for å si at det var rett av oss å stå utenfor. Norge ville ikke blitt mer demokratisk med EU, vi ville ikke stått oss bedre økonomisk – og når sant skal sies; vi kunne knapt vært mer integrert i Europa. Vi har et handlingsrom utenfor medlemskapet. Det som er synd, er at norske regjeringer gjennomgående har vært så redd for å utfordre unionen, at de knapt har våget å bruke det.

Vi ble ikke medlemmer. Men vi ble den flinkeste og mest pliktoppfyllende gutten i EU-klassen. Slik sett er det lite som mangler på at begge sider fikk sitt...