Mens mørket var aller mørkest trodde jeg at jeg var alene. Alene.

«Vi har heldigvis fått fokus på de som ikke takler livet. Det er en del.», skriver vår spaltist Oddny Furunes Gumaer.

Oddny Furunes Gumaer.  Foto: Johan Arnt Nesgård

Nyheter

Det er vondt å være der, i det bunnløse mørket. Det vondeste er kanskje å innse at jeg ikke selv klarer å komme meg ut av det. At jeg er maktesløs. For jeg er jo ikke dum. Jeg forstår at jeg skal kunne ta meg sammen, løfte meg selv etter håret og komme meg ut av bunnslammet. Når man likevel blir sittende fast, forsterkes selvfølgelig monstrenes teori: Du er ikke bare verdiløs, du er håpløs også.