Kommentar: Regjeringens forspilte muligheter

Det lover sjelden godt når man, før en prosess er i havn, er i full gang med å fordele skyld og uskyld for hvorfor den havarerte.
Nyheter

Det er hva vi nå ser når det gjelder regjeringens kommunereform.

Fram til i sommer har tonen fra kommunalminister Jan Tore Sanner (H) vært at reformarbeidet går så det suser – og at man forventer betydelige framskritt når utredningsarbeidet som er i gang rundt om i landet, nærmer seg konklusjon. Så må det åpenbart ha skjedd noe – ut over at enkelte toppolitikere har tørnet sammen i avisspalter og radiodebatter.

Les mer: NHO vil ha 77 kommuner i Norge

Les mer: Slik vil NHO ha det nordtrønderske kommunekartet

Få, om noen, har bedre oversikt over det som skjer i kommunene enn KS. Derfra har man hatt få gladmeldinger å gi regjeringen de siste månedene. Måling etter måling viser at «folket» støtter tanken om færre kommuner – men når KS spør befolkningen i kommunene som vil bli mest berørt, blir bildet raskt et annet. I dette finner vi trolig mye av forklaringen på hvorfor få kommuner har kommet ut av skapet med konkrete fusjonsplaner. Den lokale motstanden er rett og slett stor.

Det er liten tvil om at Ap er dypt splittet i spørsmålet – samtidig som partiledelsen fikk med seg et vedtak på landsmøtet tidligere i år, som ga det gamle maktpartiet et helt nytt utgangspunkt i debatten: Ap skal som hovedregel ikke akseptere kommunesammenslåinger mot innbyggernes vilje. Dette harmonerer godt med hva svært mange av partiets ordførere og folkevalgte ut over landet mener – og speilet åpenbart også flertallet i landsmøtesalen – men mange av partiets stortingsrepresentanter og bypolitikere sliter med å kjenne sitt eget parti igjen. Inn i dette kommer også forholdet til Sp: Skal Ap komme tilbake i regjering etter valget om to år, tyder mye på at man må ha et bra forhold til både KrF og Sp – to partier som absolutt ikke står fremst på barrikadene for å gjennomføre en mer eller mindre tvungen kommunereform. Det er mye som tyder på at Ap-leder Jonas Gahr Støre føler at han går på glør når han nå skal balansere de ulike fløyene i partiet opp mot hverandre, men én ting er iallfall sikkert; den helhjertede støtte som regjeringen så inderlig hadde ønsket fra landets største parti, kan man se langt etter.

De nye signalene fra Ap-ledelsen har dessuten en heller kjedelig bieffekt, sett fra regjeringens side: Ap er ordførerpartiet framfor noen andre, og de over 150 Ap-ordførerne landet over har fått med seg at begeistringen for reformen i egen partiledelse ikke akkurat er til å ta og føle på. Legger vi til at svært mange av dem var heller lunkne i utgangspunktet, er veien kort til å gjennomføre utredningene mest som et pliktløp.

Det hjelper heller ikke regjeringen at man har NHO som våpendrager. Hver gang NHO-ledelsen tar ordet i debatten om kommunesammenslåinger, øker motstanden – rett og slett fordi synspunktene til organisasjonen oppfattes som bortimot ekstreme. Dette rammer regjeringen – som langt fra er på linje med NHO i spørsmålet. Man behøver ikke lete lenge for å finne framtredende Høyre-politikere som river seg i håret og stønner oppgitt når de skjønner at de kan snakke fritt – ene og alene på grunn av uttalelser fra nasjonale og regionale NHO-ledere.

Kommunereformen skulle bli regjeringens store prosjekt. Nå har man kommet dit hen at man er mest opptatt av å skjelle ut alle som bidrar til at oppdriften er i ferd med å forsvinne. Da viser man samtidig at man selv har mistet troen.

Min spådom er at det kommer en kommunereform – om noen år. Dess verre den nåværende ender opp, dess lenger tid vil det ta – men på ett eller annet tidspunkt kommer spørsmålet fram igjen. Til da har mange lært – og jeg tror man vil starte i en helt annen ende; nemlig med å definere hva kommunesektoren skal være. Deretter må man åpent og ærlig adressere og utrede hvordan noen opplagte utfordringer knyttet til geografi og demografi – og dermed i mange tilfeller også demokrati – skal løses. Dette vil ikke bli lett, men dersom man ikke først finner svar på noen av de viktigste spørsmålene knyttet til tjenesteproduksjon, bosetning og lokaldemokrati i de strøk av landet hvor frustrasjonen over nasjonale myndigheter er som størst fra før, vil man ikke klare å komme videre på en måte som skaper ro. Dit vil det være bortimot umulig for den sittende regjeringen å komme – både fordi man ikke lenger har tilstrekkelig tid, og ikke minst fordi hele reformen har kommet i diskreditt hos rådmenn og folkevalgte over store deler av landet.