... som truffet av lynet

 
 

Caro som hadde vært så hissig om morgenen, trakk nå bare lett i åndet og lot seg lede som en dukke. Jeg gjorde meg skuddklar da jeg var sikker på å få se oksen hvert øyeblikk. Jeg var forberedt på at den ville ligge ett eller annet sted til side for sporet for å holde øye med det, og for å få vinden fra spore mot seg. Plutselig fikk jeg se den til venstre for meg i en tilsynelatende, snau, svakt skrånende li. Den lå ikke mer enn en 50-60 meter fra meg, det vil si – jeg så bare reviret og en liten del av hodet. Straks lå jeg med børsa in anlegg. Nå skyter jeg aldri mot hodet på noe slags vilt, etter at jeg en gang i Tyskland under Scherfederjakten fikk se en hjort hvor underkjeven var avskutt, og som jeg av medlidenhet skjøt. Den var sterkt avkreftet og sto i en bekk for å avkjøle såret som var helt oppspist av mark.

Oksen ble rolig liggende og se mot meg. Jeg tenkte: Den minste bevegelse som viser meg noe av  bogen, bare så stor at det er plass til en kule, så skal du være min. Øksen syntes å ha lest disse tankene i øynen

 
e mine. Med lynets hastighet kastet den seg på en måte rundt seg selv og var som sunket i jorden. Riktignok sprang jeg øyeblikkelig opp i lia for å få se den igjen, men forgjeves, den var vekk. Det var fortvilet. Først var jeg så sikker i min sak, og nå denne bitre skuffelsen. Der sto Per og jeg og forøkte å samle oss, da det hørtes skudd i fluktretningen. Like etterpå hørte vi rop i det fjerne. Nå hadde vi vel oppnådd akkurat det vi ville forhindre, å drive oksen renn i hendene på Ogndalingene. Ettervirkningene av de anstrengelsene vi hadde vært igjennom gjorde seg nå gjeldene. Jeg kastet meg ned så lang jeg var, og per fulgte mitt eksempel. Slik lå vi en stund – vi var både bitre og sinte. Da tok jeg meg sammen og reiste meg. Vi måtte i alle fall se hva som var hendt. Kanskje hadde de skutt bom, vi fulgte sporet noen hundre meter, da – hvilken gledelig overraskelse – det viste direkte tilbake nedover lia. Og så nært kunne ikke børseskuddene ha vært. De hadde øyensynlig slett ikke noe med oksen å gjøre. I virkeligheten hørte vi samme natt at noen unggutter hadde drevet og skutt på skive der bort. Ennå i dag føler jeg i mitt hjerte takknemlighet for det. For hvem vet om jeg ellers noen gang ville fått se oksen igjen. For å være sikker på at den ikke hadde snudd og dratt til Ogndalen, fulgte vi sporet så langt at vi ikke lenger unne se fordi det ble mørkt. Dette tvang oss da til å avbryte jakten. Enda tre og en halv time hadde vi å ta oss fram i stappmørke med store vanskeligheter i sumper, vannpytter, og steinur før vi kl. 23 om kvelden, dødstrette og forslåtte, kom frem til en av Skjelstad-gårdene. På tross av den sene ankomsten ble vi som over alt her oppe, vennlig mottatt.

Neste morgen var vi atter tidlig oppe. Vi tok oss ikke tid til noe mat, på samme måte som dagen før. Vi var for utålmodige til det. Vi drakk i farten noen kopper kaff

 
e med den gode fjellfløten i, o så bar det til igjen på sporet fra forrige kveld. Vi fant snart ut at elgen var kommet inn på mitt vald og tatt av gårde mot Grønnlihø. Da vindretningen var ugunstig for en videre forfølgelse, forlot vi sporet for å gjøre en stor sving rundt fjellet for å ta opp jakten på oksen på en heldigere måte. Etter flere timers mars over fjell, ofte med stupbratte bergufser som vekslet med myr hvor det var enkelte bjørk- og vierbusker som fristet kummerlig tilværelse, km vi i god vindretning. Vinden var i mellomtiden øket til sorm og kastet oss vekselvis regn, hagl og snø i ansiktet. Vi frøs helt til beinet fordi vi på forhånd hadde gått oss varme. Det fikk oss til å gå over i springmarsj for å få blodet raskere i omløp. Men snart trakk Caro ivrig, alltid rett fem, halvt på skrå mot vinden. Vi kunne på grunn av snøbygene se bare like foran oss, så vi overlot føringen til den.

Plutselig lysnet det i landskapet, og jeg så ned i en li på skrå foran meg. Der gikk oksen nede i en bjørkeskog. Jeg lot meg gli nedover bakken, sprang over en smal myr og tok post i nærheten av skogen. Da kom den mot meg. 300 meter, 200, enda noe nærmere og – pang – skuddet mitt gikk. I samme øyeblikk kom en ny snøbyge feiende og stengte utsikten mot elgen for meg. Jeg visste at jeg hadde truffet godt, og gikk

 
derfor uten særlig forsiktighet mot stedet hvor oksen hadde stått da jeg skjøt. Like etterpå fikk jeg se oksen stå helt stille foran meg. Det var etter alt å dømme med venn fra i går. Akkurat da jeg hevet geværet for å gi den et skudd til, tok den til å vakle og falt overende som truffet av lynet. Den ble liggende i et kjerr. Det kraftige 18-takkers gevir med en øyetakk på håndsbredder henger nå som et av de beste i mine samlinger.

Enhver erfaren jeger ville måtte tilstå at jeg hadde et overordentlig hell med meg da mine beregninger slo til under den to dager lange jakten. Men hvor ofte slike beregninger slå feil, vil man gjerne ikke huske. Men ennå hadde Diana en lykkepil til meg i sitt kogger. Vi var nå så langt i den vestlige delen av valdet mitt at vi bestemte oss til å undersøke i liene omkring Sør-Midjå-seteren etter at vi hadde slaktet elgen. Vi kunne dermed spare oss en hel dagsmarsj. Det gikk allerede betenkelig langt mot kveld, men vi kunne i verste fall overnatte i seteren selv om den var forlatt for flere år siden og for størstedelen var til nedfalls.

Men vi var ikke kommet så langt før Castro kastet seg ivrig i bandet, så ivrig at den slet av en karabinkrok. Caro, som nå ikke lenger følte seg bundet, anså dette som en oppfordring og stakk av som et lyn i retning av en skog et stykke ned i lia. Jeg kjente til fra tidligere jakter her at ovenfor denne skogen strakte det seg ei lang myr. Mot denne sprang og klatret jeg nå mens Per ble igjen. Under meg hørte jeg hissig los fra hunden, og det fikk meg til å skynde meg enda mer. Jeg kom også akkurat i rett tid til å gi elgen som kom travende foran hunden, et skudd i bogen. Det var en stor 14-takker. Denne dobbelte jaktlykke opplivet oss i den grad at vi bega oss på tilbakevegen mot vårt overnattingssted fra i går på tross av de drivende snøbygene og mørket kom sigende. Vi ville heller gå 4-5 tmer enn å tilbringe en pinefull natt i den elendige seteren, selv om den lå bare en times veg unna.

Hva betydde storm, mørke, slit og tretthet etter en slik jakt!


Side 1  |  Side 2  | Side 3 |  Side 4

Trønder-Avisa er opptatt av å ha en saklig og åpen debatt på vår nettutgave. Vi kontrollerer alle innlegg før de kommer på trykk på samme måte på nettutgaven som på papirutgaven. Debatten er åpen for publisering fra kl.07.00 (08.00 i helgene) til midnatt, Du kan gjerne sende inn innlegg på andre tidspunkter men de blir ikke publisert før vi har gått gjennom innleggene.

Vi forbeholder oss retten til å fjerne, forkorte eller redigere innlegg som sendes inn. Ditt fulle navn må fremgå av brukernavn, signatur i kommentaren og/eller Facebook-profil.

Vi har valgt å sette opp et sett av regler for debatten på vår nettutgave
  • Bruk fullt navn.
  • Vi godtar ikke rasisme, trusler eller angrep på personer eller grupper.
  • Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å hetse eller trakassere andre debattanter.
  • Banning eller ukvemsord er ikke tillatt.
  • Oppfordringer til ulovlige handlinger blir ikke akseptert.
  • Skriv kort og hold deg til saken. Vi godtar bare norsk, svensk, dansk eller engelsk tekst.
  • Det er ikke tillatt å legge inn lenker i teksten.
  • Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  • Innlegg med falske profiler blir fjernet.
  • Alle innlegg blir kontrollert før de publiseres på t-a.no.
  • Trønder-Avisa har redaktøransvar for alt som publiseres, men du er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
Innlegg som bryter med våre debattregler, vil ikke bli publisert. Vi forbeholder oss retten til å stenge ute debattanter som ikke forholder seg til disse overholder reglene.
comments powered by Disqus