... inntrønderen er et tiltalende vesen

 
 
Når Otto Schulz byttet ut geværet med penn, skrev han – nesten som en sluttord – om som sin egen jaktepoke:

«Ennå etter 40 år kan jeg fornemme den vellyst som jeg ble besatt av ved å fylle lungene med fjelluft mettet av myrlukt, båret frem av et vindpust.  Allerede før avreise så jeg for meg hvordan sekken ble fylt med bjørn og elg. Den norske bonden skulle endelig få se hvordan egentlig skulle gjøres. Også plumper man uti det med en grundig jaktopplæring hva det rent tekniske angår: Fortreffelige våpen og jegere som fra barnsben er fortrolige med våpenbruk og kjent med alle viltets luner. Slik var jegerne, eller jaktlosene som de kalles her. De var rekruttert blant de beste fjelljegere, og for en ringe lønn delte de jaktens strabaser og gleder sammen med den utenlandske jeger.  Men snart måtte jeg lære og dempe min stolthet som tysk storviltjeger betydelig, og se å gjøre meg nytte av den erfaringene losene mine hadde, men også å unngå deres feil. Fremfor alt kom jeg til den overbevisning at jeg i all hovedajk hadde meg selv å stole på. Jeg bestrebet meg derfor av alle krefter å tilegne meg så mye selvstendighet som mulig og dertil gjøre meg skikket til å ta raske og sikre beslutni

 
nger i alle mulige situasjoner. Slik dannet jeg en jaktkunst som svarer best til mitt temperament. Hovedsaken ble å tilpasse seg de aktuelle forhold. En hver elg må tas på sin måte.

Til å begynne med stod jakten og trofeene for meg som det viktigste, men interessen for viltet kom i annen rekke. Men jo mer jeg lærte viltets list å kjenne, og forsto å overliste det. Desto mer trengte ønsket om å betrakte elgen, studere den, i forgrunnen. Jeg ofret alle mine planer om Afrika og Nord-Amerika på elgen. Ikke engang en fristende innbydelse fra en anglo-indisk provinseguvernør kunne rokke min beslutning. Vi hadde blitt venner på en reise, og han hadde stilt meg sikker utsikt til å få skute en tiger. De norske fjell hadde fanget mitt sinn for alltid.

Den første opptreden av elg i Skandinavia fortaper seg i historiens dunkelhet. Fossile funn viser at forfedrene til nåtidens elg allerede lenge før historisk tid har vært utbredt her i disse landene. På min gård, Egge ved Steinkjer, ble det i nyere tid foretatt vitenskapelige utgravninger som beviser at elgen utvilsom har forkommet her i yngre steinalder. I 1860-årene fantes det en liten stamme av elg i Bangdalen, mellom Snåsavatnet og Namsen, men man kunne også finne enklere spor østover mot Lurudalen. Som min svigerfar, den norske forstmester Nicolai Martens fortalte, så visste bøndene først å tyde sporene. Av ham hørte jeg også om to svære elgokser som man fant restene etter i Furudal, i den vestlige delen i fylket. De hadde sklidd ned fra en berghylle og blitt hengende i noe buskas etter skovlehornene som hadde filtret seg sammen under et slagsmål. Han fortalte videre om et gevir fra gammel tid som var blitt funnet i Lurudal, nedgrodd i mosen. Mot slutten av 1870-årene begy

 
nte plutselig en stor innvandring fra Sibir og Finland over svensk Norrbotten og Jämtland og Lierne i Norge. I tid faller dette sammen med at ulven hadde stor dødelighet, og at den i Trøndelag nesten var helt utdødd. Inntil da hadde da hadde ulven holdt elgbestanden nede. Gammelt folk minnes enda hvordan ulven i svære flokker nattetider hylte rundt i gårdene. Bosettningen er nokså spredt, en tilpasning i forhold til landets naturforhold. Som en følge av dette har folk utviklet seg en større individualisme her enn hvor folk flokker seg sammen i tette masser.

Nordmenn viser under samkvem seg i mellom i alminnelighet en tilmålt høflighet, men særlig ovenfor fremmede kommer det frem i dagen. Også den enkelte mann føler instinktivt at han på denne måten bidrar til sitt lands anseelse. Han er i det hele tatt avbalansert, skyr støyende framferd og viser seg bestandig som en født gentleman selv i vanlige bondeklær. Særlig inntrønderen seg som ved ualminnelig tiltalende vesen. Han er høflig og forekommen og ovenfor den fremmede av sjelden gjestfrihet og tjenestevillighet. Han er meget religiøs, elsker gud og hater djevelen. Inntrønderen har også ofte en forbløffende stor utdannelse.

Alle bildene er fra  Otto Schulz sin egen bok «Im banne es Nordlichs»som kom ut på forlget J. Neumann-Neudamm i 1931. Oversettelsene er tilrettelagt i «Fanget av villmarken», som ble utgitt av Steensballes forlag i 1987.

Side 1  |  Side 2 | Side 3 | Side 4

Trønder-Avisa er opptatt av å ha en saklig og åpen debatt på vår nettutgave. Vi kontrollerer alle innlegg før de kommer på trykk på samme måte på nettutgaven som på papirutgaven. Debatten er åpen for publisering fra kl.07.00 (08.00 i helgene) til midnatt, Du kan gjerne sende inn innlegg på andre tidspunkter men de blir ikke publisert før vi har gått gjennom innleggene.

Vi forbeholder oss retten til å fjerne, forkorte eller redigere innlegg som sendes inn. Ditt fulle navn må fremgå av brukernavn, signatur i kommentaren og/eller Facebook-profil.

Vi har valgt å sette opp et sett av regler for debatten på vår nettutgave
  • Bruk fullt navn.
  • Vi godtar ikke rasisme, trusler eller angrep på personer eller grupper.
  • Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å hetse eller trakassere andre debattanter.
  • Banning eller ukvemsord er ikke tillatt.
  • Oppfordringer til ulovlige handlinger blir ikke akseptert.
  • Skriv kort og hold deg til saken. Vi godtar bare norsk, svensk, dansk eller engelsk tekst.
  • Det er ikke tillatt å legge inn lenker i teksten.
  • Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  • Innlegg med falske profiler blir fjernet.
  • Alle innlegg blir kontrollert før de publiseres på t-a.no.
  • Trønder-Avisa har redaktøransvar for alt som publiseres, men du er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
Innlegg som bryter med våre debattregler, vil ikke bli publisert. Vi forbeholder oss retten til å stenge ute debattanter som ikke forholder seg til disse overholder reglene.
comments powered by Disqus