(Trønderdebatt)

En gjennomgang Trønder-Avisa har gjort, viser at nesten alle heltidspolitikerne i Trøndelag fylkeskommune ønsker gjenvalg. Det er i all hovedsak positivt – for generelt er det dessverre mange utviklingstrekk som taler for at partiene har store problemer både med å holde på kompetanse, og å rekruttere nye.

Det er – som utgangspunkt – en styrke for et folkevalgt organ hvis en forholdsvis høy andel av de folkevalgte sier ja til gjenvalg. På den måten får man kontinuitet i enkeltsaker over tid, og man får mulighet til å sette seg inn i en kompleks og krevende rolle som er svært vanskelig å løse uten erfaring. Trøndelag fylkeskommune er blant de beste eksemplene på dette – for fylkespolitikerne skal være ombudspersoner for en halv million innbyggere fra et geografisk område på størrelse med Danmark. Det er dessuten et sunnhetstegn for et folkevalgt organ hvis mange velger å si ja til å fortsette – for det betyr at de oppfatter rollen som meningsfylt og relevant.

Samtidig må partiene passe seg så de ikke lener seg for mye på veteranene. Etter at Ada Arnstad (Sp) nå takker nei til gjenvalg, er Per Olav Hopsø (39 neste år) den eneste under 40 år som er aktuell for en ny periode. Man skal være forsiktig med å peke på enkeltpartier, for de aller fleste av dem har bevisste strategier for at unge folk skal få prøve seg. Problemet er likevel at unge folk får politiske roller, hopper av, og partiene sitter igjen med en forholdsvis homogen gruppe politikere mellom 40 og 60 år. Tar man med at så å si alle er hvite i huden, og sannsynligvis bosatt i eller rundt Trondheim, begynner dette å ligne på et demokratisk problem.

Så må det nevnes at Trøndelag fylkeskommune ikke er unike i denne sammenhengen. Det er nesten ikke eksempler på personer under 40 år i formannskapene i for eksempel Steinkjer, Levanger eller Verdal kommune heller.

Svaret på denne utfordringen, er selvsagt å satse enda mer på unge politikere. Det holder ikke lenger å sette en «ungdomskandidat» på en kumulert tredje- eller fjerdeplass – for så å forbigå vedkommende når det samme antall formannskapsplasser skal deles ut. Det holder heller ikke å løfte unge personer inn i det folkevalgte organet, for så å la dem klare seg selv. Skal man lykkes med å bygge opp nye politiske talenter, må de følges opp tett, og de må ikke minst trygges så de tør å ta debatter og diskusjoner. Det betyr både at de må trenes opp til å håndtere medier og offentlighet, men også at man internt i partiene har takhøyde for at unge politikere får lov til å vise stort engasjement, også hvis det ikke er i partienes strategiske interesse.

For dessverre er det mange skjær i sjøen. En undersøkelse gjort av gjort av Senter for ekstremismeforskning ved UiO i 2020, viser at halvparten av landets lokalpolitikere har blitt utsatt for ubehagelige hendelser. Av dem som har blitt utsatt for trusler og hets, sier en tredel av de ikke lenger tør si meningen sin i enkelte saker. De siste årene har særlig nasjonale politikere opplevd et voldsomt medietrykk rundt flere saker, både knyttet til ordninger som pendlerbolig eller reiseregler, og i mange andre saker. Isolert er det helt rett at medier ettergår kritiske forhold rundt politikere, men de færreste betviler at den enorme oppmerksomheten mange slike saker får, kan bidra til at mange velger en annen karrierevei enn politikken. Det er i så fall svært synd.