(Trønderdebatt)

De fleste partier har sine særtrekk og standpunkter som ikke deles av særlig mange andre enn partiets harde kjerne. Dermed oppstår gjerne en spagat, der partiene noen ganger må late som om de er mindre radikale enn de faktisk er når de kommuniserer med den brede offentligheten.

Alle som for eksempel har sett Krf få spørsmål om hva de egentlig mener om selvbestemt abort, har sett denne øvelsen i praksis: Partiet må signalisere til sin harde kjerne at de er mot selvbestemt abort, men på en måte som ikke får resten av velgermassen til å se på dem som helt forstokkede og reaksjonære. Det er en vanskelig øvelse.

Spesielt når omstendighetene ikke taler for partiets standpunkt, må det kommuniseres varsomt. Det er for eksempel bare et lite fåtall av SVs velgere som er enige med partiet sitt i synet på EØS-avtalen. Følgelig ser du ikke SV snakke så mye om EØS-avtalen. De fleste partier har slike standpunkter, som medlemmene slutter sterkt opp om, men som velgerne kan styre sin begeistring for.

Men enkelte ganger er det viktigst for et parti å nettopp appellere til den knallharde kjernen, samme hva resten av befolkningen måtte tenke. Og det er vel den beregningen Trøndelags Frp-topp Lill Harriet Sandaune gjør i sitt nye innlegg på Trønderdebatt, der arbeidet for å kutte klimagassutslipp i Trøndelag omdøpes til «Det hodeløse skiftet».

Bakgrunnen er en interessant nok sak: Høyre kritiserer fylkesordfører Tore O. Sandvik for å ha skrevet en kronikk hos vår gode konkurrent Midtnorsk debatt sammen med fylkesadministrasjonen - representert ved fylkesdirektør Carl-Jakob Midttun - om Trøndelags klimaomstilling.

Jan Grønningen (H) kommer med skarp kritikk, og partifelle Pål Sæther Eiden beskriver godt hva som er problemet: «Fylkesdirektøren går slik god for klimapolitikken til fylkesordføreren (…) Vi som tilhører mindretallet i fylkestinget, må være sikre på at fylkesdirektøren informerer oss på en objektiv måte, og ikke slik det passer fylkesordføreren».

Dette er en litt tørr, men viktig debatt om hvor grensene går mellom politikk og administrasjon, og der det over lang tid har hersket ulike oppfatninger i Arbeiderpartiet og Høyre om hva slags samhandling med den politisk nøytrale administrasjonen som er greit og ikke. Disse uenighetene er ekstra relevante nå som styreformen i Trøndelag igjen er oppe til debatt.

Det som ikke kan sies å være like relevant, er Lill Harriet Sandaune og Frp sin helt egen vinkling på saken. I sitt innlegg hevder Sandaune at fylkesordføreren og direktøren anser klimakrisen som en «krigstilstand» (det er overhodet ingenting i teksten fra Sandvik og Midttun som tyder på dette) som gjør at de «kan påberope seg nødrett og sette demokratiske spilleregler til side».

Les også

Det hodeløse skiftet

Sandaune bør vite bedre enn å antyde at Arbeiderparti-politikere har en slags lumsk plan om å sette demokratiet til side. Det er en farlig og uansvarlig øvelse, som utløste sterk tvil om publisering, og som ærlig talt kun passerte fordi det har offentlig interesse å vite at dette er en holdning Fremskrittspartiets gruppeleder i fylkestinget er villig til å fronte.

Det er uansett vanskelig for meg å begripe at jeg leser samme tekst som Sandaune, for den kronikken jeg har sett gjør det motsatte av det hun hevder: Sandvik og Midttun appellerer til sunt bondevett og bruker mesteparten av teksten på å liste opp eksempler på trønderske næringsaktører som allerede gjør mye bra:

«Trøndelag har i århundrer vært et bondesamfunn. Det sunne bondevettet er en del av folkesjelen. I møtet med klimakrisen får den en ny drakt. Klimakrisen er vår tids største utfordring, og i søken på løsninger tror vi på å anerkjenne de som allerede er i gang, å sette søkelyset på den jordnære trønderens bidrag til å løse klimakrisen».

Denne formen for klimaargumentasjon må være så langt en kan komme fra påstandene Sandaune fremmer om at noen vil «sette demokratiske spilleregler til side».

Sandaune står helt fritt til å mene at klimapolitikken det brede flertallet i fylkestinget står bak, er «potensielt livsfarlig», og til å sette skoletransporten i fylket opp mot «770 millioner på ikke-eksisterende teknologi til utslippsfrie hurtigbåter». Men jeg må innrømme at dette er en oppsiktsvekkende manøver fra Trøndelag Frp.

Som jeg har skrevet om tidligere har Trøndelag Frp lenge representert den mer positive, næringsvennlige og mindre dystre delen av partiet. At mange i Trøndelag Frp var skeptiske til Sylvi Listhaug som ny partileder er et godt eksempel på dette: Der Trøndelag Frp viste fram smilende, lokale politikere som bryr seg om samferdsel, lokale saker og kamp mot reguleringer, var Oslo Frps Facebook-strøm en serie av sivilisasjonskamp, bekmørke betraktninger om tingenes tilstand, og Resett-artikler, skrev jeg den gangen.

Sandaunes elleville påstander om at fylkesordføreren nærmest er en junta i forkledning er et klart brudd med det som lenge har vært en mer sindig tone fra Frp i Trøndelag. Det blir interessant å se om hennes skråsikre avvisning av at det har noe som helst å si hva Trøndelag foretar seg i et klimaperspektiv er representativt for dagens fylkesparti.

For jeg sliter litt med å se for meg at stortingsrepresentant Sivert Bjørnstad eller kommunalråd i Trondheim Elin Marie Andreassen ville stilt seg bak karakteristikkene av Sandviks demokratiske sinnelag, eller vært medunderskrivere på et innlegg der vi kan lese at «det eneste rasjonelle vi kan gjøre dersom (sic!) det er menneskelig aktivitet og CO2 som styrer klimaet på kloden er å forberede oss», og der fylkesordføreren og flertallet sammenliknes med «middelalderens religiøse ledere».

Men nå er i alle fall Saundaune ute av skapet. Det gjenstår å se om det er et sololøp i fylkestinget, eller om det er starten på en mer rå, populistisk og polemisk strategi i Trøndelag Frp vi er vitne til. Farlig og uansvarlig er det uansett.