Fredag la regjeringen fram forslag til ny universitets- og høyskolelov. Der følger de opp egne løfter i Hurdalsplattformen, og legger opp til at myndigheten til å legge ned et studiested skal flyttes til Kongen i statsråd. Det skal altså ikke lenger være mulig for styret i for eksempel Nord universitet å legge ned sin virksomhet i en eller flere byer.

Mye av bakgrunnen for forslaget ligger i den voldsomme motstanden forrige regjering møtte da blant annet nettopp Nord universitet gjorde strukturendringer. Særlig bråk var det på Nesna, som etter regjeringsskiftet har fått tilbake sitt studietilbud.

Forslaget høres på mange måter bra ut, særlig når det kommer fra en statsråd som var sterk motstander av nedleggelser, men det har også både mangler, svakheter og man kan spørre om det er nødvendig. Regjeringen sender allerede tildelingsbrev til universitetene, og har i dette god anledning til å legge premissene for hva institusjonene skal levere. Hvis man mener utdanningstilbudene på en enda bedre måte skal svare opp regionale behov, kan det være andre organisatoriske endringer som er bedre, for eksempel å legge institusjonene under regional kontroll. Og i alle tilfeller kan det komme regjeringer som ikke er enige med Ola Borten Moe om studiestedsstruktur - noe som like gjerne kan gi økt press om nedleggelser, heller enn at institusjoner består. Kanskje kan det rett og slett bli lettere å legge ned studiesteder som følge av dette.

Dessuten må det reflekteres rundt om studiestedet i seg selv er viktigst, eller om det er innholdet. Det er jo ikke bare spørsmålet om Steinkjer, Levanger eller Namsos skal ha en Nord-logo på en vegg som er avgjørende - viktigere er det jo at tilbudet som gis er omfattende og riktig.

Vi er helt enige i at studiesteder har enorm verdi for både byene og regionene som huser dem. Dessverre har vi sett en bevegelse bort fra et utdanningssystem som baserer seg på å svare opp sin regions behov, og over mot et master- og doktorgradstungt samfunn som særlig gjør at distriktene sliter med både nok folk og riktige folk.

Vi er også enige i at utdanningssektoren, som alle andre sektorer, spiller en større rolle i samfunnet enn oppgavene de skal løse. I mange tilfeller kan vi ikke fullt ut stole på at statsetater ser denne rollen fullt ut. Politiet, for eksempel, er mest opptatte av å løse politioppdrag. De vektlegger ikke at en spredt kontorstruktur bidrar til å spre makt og arbeidsplasser i samfunnet, eller at det på sikt bygger opp lokalkompetanse og beredskap. Derfor er det gode argumenter for at Stortinget eller regjeringen skal bestemme hvor det skal være politikontorer. Samme argumentasjon kan brukes på Nav, Skatteetaten eller vegvesenet.

Utdanningsinstitusjonene har imidlertid egne styrer, som er oppnevnt for å gjøre helhetlige prioriteringer. Den modellen har man åpenbart ikke særlig tiltro til hvis man skal ramme inn hva styrene får lov til å bestemme så detaljert som dette. Hvis logikken skal følges, må man også gjør det samme i sykehussektoren. Det mener vi det er gode argumenter for - men slike mellomløsninger blir verken fugl eller fisk.

"Universitets- og høyskolesektoren har behov for mer tillit og mindre detaljstyring. Flere direktorater har ført til økt byråkratisering og uklar og overlappende styring", kan man lese på Senterpartiets internettside, i kapitlet om høyere utdanning. Det rimer dårlig med dette forslaget. Partiet må gjerne rydde opp i denne sektoren, men forslaget som nå sendes ut fremstår mer som en politisk markering enn som noen stor oppklaring.