(Trønderdebatt)

Dronning Elizabeth II tar tre dramatiske århundre med seg i graven. Hennes første statsminister var født i 1874. Hennes siste, innsatt av dronningen to dager før hun gikk bort, var født i 1975.

Det lar seg vanskelig gjøre å bli sjokkert over at en 96-åring forlater livet, men det er like fullt et historisk øyeblikk når den kanskje mest stabiliserende personen i europeisk etterkrigshistorie legger fra seg septer og krone for godt. Ved dronningens død går Europas dramatiske etterkrigshistorie på mange måter i graven.

I over 70 år var hun regjerende monark i Storbritannia – og formelt statsoverhode for en lang rekke land verden over, fra Canada og Australia til små øystater i Stillehavet og Karibia.

Det mangler ikke historiske knagger å feste refleksjoner ved når vi tar avskjed med en av de lengstsittende statsoverhoder i verdenshistorien. Samme år som hun overtok ansvaret etter sin far, kong Georg VI, ble verdens første jetflyrute åpnet. USA vedtok fredsavtalen med Japan i kjølvannet av Andre verdenskrig, Den europeiske kull- og stålunionen så dagens lys – forløperen til EU, og verdens første lysregulerte fotgjengerovergang ble satt i drift. I metropolen New York, selvfølgelig. I Europa hadde Jernteppet allerede senket seg, og Den kalde krigen var i ferd med å bli en realitet.

Da hun ble kronet i Westminster Abbey sommeren 1953, var Storbritannia fortsatt verdens største kolonimakt – og Union Jack vaiet fra flaggstenger i alle deler av verden. Men imperiet sto på randen av oppløsning. I så vel Afrika som Midtøsten og Asia blåste frigjøringsvinder. Få år senere, ved inngangen til 1960-tallet, hadde de fleste større kolonier løsrevet seg – og med årene fulgte stadig mindre territorier etter. Men samtidig som imperiet raknet, vokste Samveldet fram. Helt inn i vår tid har dette på mange måter merkelige fellesskapet overlevd, som en politisk organisasjon med 56 medlemsland – de siste opptatt som for relativt få år siden. Ved sin død var dronning Elizabeth fortsatt symbolsk overhode for det som i dag kalles Samveldet av nasjoner.

Samveldet var en viktig årsak til at Storbritannia valgte å stå utenfor Schengen-samarbeidet. Statsborgerne i samveldelandene har rettigheter i Storbritannia som ikke var forenlig med vedtaket om at Schengen skulle bli EUs yttergrense. Også på andre områder, innen så vel handel som politikk, var det kontroverser mellom Storbritannia og EU på grunn av bindingene mellom samveldenasjonene, bindinger som det aldri var aktuelt for skiftende regjeringer i London å rokke ved.

Den britiske monarken har svært begrenset politisk makt – men innflytelsen kan være enorm. Få vil protestere mot at kvinnen som trakk sitt siste åndedrett 8. september 2022, med årene ble en av de aller mest innflytelsesrike konstitusjonelle statsoverhoder i verden. I britisk historie vil hun bli stående som en av de største – og viktigste, med en unik evne til å samle et nasjonalt fellesskap som selv på De britiske øyer har knaket ettertrykkelig i sammenføyningene. Kong Charles III vil få en mer enn krevende oppgave med å løfte arven – og kanskje vil den også vise seg umulig å bære videre.

Dronningen personifiserte den symbolske makten – båret av erfaringer gjennom åtte tiår. Hennes unike rolle til tross – det har ikke manglet kontroverser. Størst belastning kom ved prinsesse Dianas død. Kongefamilien framsto kjølig og distansert mens millioner samlet seg i Londons gater for å uttrykke sin sorg. Oppslutningen om både monarkiet og dronningen var på et lavmål. Kravet om endring var ikke vanskelig å høre.

Mange spådde at håndteringen av dødsfallet ville vise seg å bli starten på monarkiets død. Slik gikk det ikke. Selv om dronningen knapt endret verken væremåte eller tilnærming til omverdenen etter eks-svigerdatterens bortgang, mener mange observatører at hennes bestandighet med årene bidro til å styrke både hennes som person, og embetet hun representerte.

Når reaksjonene har lagt seg kommer raskt en ny hverdag i øystaten. Den nye kongen, som har vært kronprins like lenge som moren har vært dronning, overtar en nasjon som sliter med betydelige utfordringer. Brexit har skapt dyp splid i unionen mellom de ulike landene som utgjør Storbritannia, og energikrisen og ettervirkningen av bruddet med EU preger hverdagen til den jevne innbygger. Det er ikke gitt at selv Det forente kongedømmet overlever de kommende årene.

Dronning Elizabeth II var «The Queen» – Dronningen – for innbyggere over store deler av verden. Selv prinsipielle motstandere av monarkiet som statsform vil nok innrømme at stabiliteten og kontinuiteten hun representerte, tjente øystaten godt under høyst skiftende tider. Hun vokste inn i rollen på en måte som gjorde henne til limet i samfunnet.

Tiden vil vise om hennes bortgang vil innebære et brudd med det som har vært. Kong Charles III blir neppe noen ny institusjon. Det vil bli opp til en ny generasjon å bevise at det arvelige monarkiet fortsatt har en verdi. Hva nå Britannia beholder forstavelsen Stor eller ikke.