Gå til sidens hovedinnhold

Trønderrødt

På trønderbenken er Rødt nå like store som Høyre. Vil det merkes?

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

OPPDATERING Tirsdag 15. september kl. 19:46: Som følge av fintellingen av stemmer er utjevningsmandatene forskjøvet. For øyeblikket er det Venstres André Skjelstad som - på imponerende vis nok en gang - tar utjevningsmandatet i Nord-Trøndelag. Les mer i Trønder-Avisa (saken oppdateres).-red.

Som et svar på Arbeiderpartiets rop om at «nå er det vanlige folks tur» stormer to vanlige damer fra Rødt inn på Stortinget fra Trøndelag. For det er ikke politiske broilere som skal representere Rødt på Stortinget fra Trøndelag: I Namsos må Hanne Lise Fahsing (47) søke permisjon fra jobben som kundeveileder i 1881, og i Trondheim blir det minst fire års pause fra barnehagejobben for Hege Bae Nyholt (43).

Det er mer enn sensasjonelt. De to representerer en total omkalfatring av den politiske balansen og dynamikken i den trønderske stortingsbenken. Fahsing og Nyholt har drevet valgkamp med et lønnlig håp om at én av dem kanskje skulle greie å komme seg inn på Stortinget. Siden sperregrensen ble innført i 1989 har ingen nye partier greid å bryte den - før Rødt gjorde det med solid margin mandag kveld.

I triumfen ligger også et betydelig ansvar de to trønderske Rødt-damene nå påtar seg. For få år siden ville det bli møtt med hånlatter om en hadde spådd en trønderbenk der Rødt og SV til sammen hadde like mange stortingsrepresentanter som hele borgerlig side (!). Det er mange som nå vil ha behov for de to representantene, som på sin side må forberede seg på å representere noe mer i de kommende årene enn eget partiprogram.

Les også

Statsminister Støre får store utfordringer

Men hva vil de utrette? Er det nok å holde Jonas Gahr Støre «i ørene», eller krever velgerne mer?

På den ene siden er det en betydelig utfordring for det rød-grønne flertallet at de nå får en stor konkurrent til venstre for seg. Men det er også mulig å se det motsatt: Der SV før var isolert til venstre i sine kamper i regjering om fordeling og klima, har de nå et stort, radikalt omland som må tas hensyn til. Valget har gitt et historisk radikalt Storting, og Rødt er partiet som gikk nest mest fram etter Senterpartiet. SV, det tredje partiet med fremgang av betydning, må finne en måte å håndtere presset som vil komme fra Rødt. Det var denne utfordringen Audun Lysbakken begynte å ta fatt på da han i partilederrunden i Stortinget understreket at SV vil gå i opposisjon dersom det rødgrønne samarbeidet blir «for slapt».

I motsetning til den forrige rødgrønne regjeringen, der det virket som om Ap, SV og Sp var sement-støpt sammen i et i beste fall slitent forhold, er muligheten for brudd underveis denne gangen helt reell. SV vil forsøke å bruke Rødts styrke til sin fordel, vel vitende om at den kan bli et problem. Og hvordan det faktisk vil gå, er ikke bare opp til Jonas Gahr støre, som må avstemme krav fra valgvinneren Senterpartiet og nettopp SV - det er også opp til Hege Bae Nyholt og Hanne Lise Fahsing.

Les også

De taper og vinner - samtidig

Men det er også en risiko for Rødt i dette: Ap, SV og Sp er ikke avhengige av Rødt for å få flertall. Om Rødt skal få gjennomført politikk og få utbytte av det som er et historisk radikalt Storting, må de derfor mene alvor med Bjørnar Moxnes’ uttalte ønske om samarbeid. Den gamle, harde kjernen som stemte Rødt i de dager partiet var et mikroparti var nok fornøyde med et Rødt som ropte høyt og stemte rett. Det er ikke sikkert at de nye hordene av Rødt-velgere som har kommet til, deler den oppfatningen.

Kontrasten mellom Rødt og MDG tyder på at Rødt har forstått dette. Velgerne har i dette valget gitt tydelig beskjed om hva de mener om overdreven bruk av ultimatum og aggressive krav. Ved inngangen til denne valgkampen var det som om Gud hadde sett seg ut MDG som sin favoritt. FNs klimarapport ga en oppmerksomhet om klimakrisa uten sidestykke i noen tidligere valgkamp.

Måten MDG forvaltet denne muligheten på, bør utløse umiddelbar selvransakelse. Mens for eksempel søsterpartiet i Tyskland i flere tiår har vært et etablert parti med en bred politisk plattform, valgte MDG å få hele klimasaken til å utelukkende handle om seg selv, samt tidsfrister for avvikling av norsk olje- og gassvirksomhet. Velgerne fikk verken servert ambisjoner for næringslivet eller praktiske løsninger for en enklere og mer klimavennlig hverdag. Og i stedet for å spille på suksessen i Oslo, der faktiske endringer i folks hverdag ga MDG en kjempebelønning i lokalvalget, låste partiet seg fast i et spor som i praksis var en utmelding av regjeringsdiskusjonene.

I valgkampens siste dager utkjempet MDG et slags episk slag mot Rødt om helt marginale forskjeller i synet på tannhelsereform (!). Sett utenfra var forestillingen - som mest av alt minnet om en Monty Python-sketsj over indre konflikter på ytre venstre fløy - helt patetisk.

I går skrev jeg om seier med bismak, for både Ap, SV og ja, selv valgvinneren Sp - som må se langt etter statsministerposten de ønsket seg. Men det samme kan sies om Rødt og ikke minst MDG. MDG var et av fire partier som gikk fram, men likevel tapte kampen. Og Rødt er ikke en del av det som antakelig blir flertallet, og må finne en vei inn til makt.

Men akkurat dét er nok underordnet i dag, for Hanne Lise Fahsing og Hege Bae Nyholt. Og det forstår jeg godt, når Rødt i høst sender like mange stortingsrepresentanter fra Trøndelag som Erna Solbergs Høyre.

Kommentarer til denne saken