Gå til sidens hovedinnhold

Vedum er jokeren – men har han trumfkortet?

Ved inngangen til den intensive valgkampen føler Ap og Sp seg rimelig sikre på at Erna Solbergs regjeringstid er over. Nå kjemper partiene i stedet mot hverandre.

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(Trønderdebatt)

En skal være forsiktig med spådommer – og det meste kan skje i cup, stafett og valgkamp.

Med under en måned til valgdagen, er tallene likevel overtydelige: Erna er trolig ferdig. De sju nasjonale meningsmålingene så langt i august har gitt dagens opposisjon henholdsvis 106, 114, 101, 108, 106, 109 og 108 mandater. Man trenger 85 mandater for å sikre flertall i Stortinget.

Det må et politisk jordskjelv til for å sikre Solberg gjenvalg, og det begynner å haste. Andelen forhåndsstemmer er trolig høyere i år enn på mange år – og mange har allerede stemt.

Akkurat denne konklusjonen har man kommet til innad i Senterpartiet og Arbeiderpartiet, ifølge dem jeg snakker med. Nå handler alt om styrkeforholdet mellom partiene på venstresiden. Da står et vedtak fra i vår sentralt.

Senterpartiets landsmøte i juni vedtok nemlig å peke på partileder Trygve Slagsvold Vedum som statsministerkandidat. Vedtaket kom etter stort internt press, og var på mange måter forståelig. Det så veldig rart ut at et parti som nærmet seg 20 prosent oppslutning gikk til valg uten sin egen statsministerkandidat.

Sp kunne i 2005 peke på Jens Stoltenberg (Ap), fordi de selv hadde en håndfull prosent oppslutning, men i år har partiet vokst seg for store til å være lillebror i et samarbeid.

Landsmøtets erklæring endret dynamikken i årets valgkamp. Det gjorde Vedum til jokeren, for i motsetning til de siste fire valgene var det plutselig flere enn to statsministerkandidater.

Sp-vedtaket var også risikabelt. Ved å løfte fram Vedum som kandidat, satte partiet ham i en posisjon hvor mediene krever svar om saker på hele det politiske spekteret.

Vedum får ikke lenger styre agendaen selv. Nå må han stille på statsministerdueller i stedet for å reise fritt rundt i Nord-Norge for å fange opp avmakta. Og Vedum er dratt inn i det politiske spillet og spekulasjonene han har brukt flere år på å markere avstand til. Plutselig handler alt om regjering og samarbeid, ikke sakene. Da er Vedum på bortebane.

Dessuten er disse duellene vanskelig for Vedum. Erna Solberg og Jonas Gahr Støre er to svært drevne politikere som begge har rundt et tiår regjeringserfaring bak seg, mot Vedums ene år som landbruksminister.

Den siste måneden har det gått litt dårligere på målingene for Vedum. Det kan bli en negativ spiral, hvor han risikerer at vedtaket fra i vår dømmes som en feilslått strategi.

Samtidig jobber Senterpartiet for å snu vedtaket til en stor fordel. De forsøker nå å skape en fortelling om at Stortinget helt sikkert vil få et nytt flertall. I dette flertallet står valget mellom en Jonas Gahr Støre som lener seg tungt på SV og delvis på Rødt og MDG – og Trygve Slagsvold Vedum som like ofte vil hente støtte «over streken» som fra SV. Sp håper borgerlige velgere vil innse at Erna uansett har tapt, men at en stemme til Senterpartiet demmer opp for mer radikale krefter på venstresiden.

På valgnatta vil selvsagt oppslutning være avgjørende, men det er også viktig hvem som oppfattes som vinnere og tapere. Ap kan ha en fordel i at oppslutningen de siste årene har vært elendig, for selv et resultat rundt 25 prosent kan nå oppfattes som rimelig godt. Dermed kan Ap bli erklært som valgvinner med et av sine dårligste valg noensinne. I motsatt fall kan Senterpartiet ende som valgtaper hvis de lander rundt 15 prosent – selv om partiet bare i 1993 har gjort et bedre valg.

Hvilken regjering vil vi så få? Innad i Sp og Ap er man uenige.

Mange i Senterpartiet drømmer fortsatt om at Ap og Senterpartiet skal danne regjering alene. Slik målingen er nå, er disse to partiene mellom 10 og 15 mandater unna rent flertall. En slik flertallsregjering er dermed usannsynlig.

En mindretallsregjering av Ap og Sp er imidlertid mulig, særlig hvis denne nærmer seg 85 mandater. Da vil den kunne få flertall på mange vis, enten fra SV, fra sentrumspartiene eller fra Høyre i mange enkeltsaker.

Mange vil likevel holde en ny «rødgrønn» regjering, altså Ap, SV og Sp, som det mest sannsynlige, særlig hvis disse tre har rent flertall. Dette er Støres drømmeregjering. Jo svakere Senterpartiet står, jo mer sannsynlig virker denne regjeringen.

Og hvem blir så statsminister? Min gjetning er enkel: Partiet som blir størst av Ap og Sp skal lede regjeringen. Få utenfor Vedums nærmeste krets tror noe annet enn at Ap blir størst.

Hva er så spennende i resten av den nasjonale valgkampen? Veldig mye! Norges beste miljø for valganalyse, pollofpolls.no, mener rekordmange velgere er i bevegelse mellom partiene. Fire partier vaker rundt sperregrensen, og er avhengig av at deres velgere faktisk går og stemmer. Ingen vet helt hvordan dette slår ut for Rødt og MDG, som blant annet har mange unge, borteboende studenter som velgere.

De to store sakene til nå er krisen i Afghanistan og klima. Førstnevnte kan plutselig eksplodere i en flyktningkrise, som også kan påvirke norsk valgkamp. Klima er allerede en hovedsak, og det er interessant å se hvordan Vedum og Senterpartiet gjør SV og MDG til sine hovedmotstandere i klimasaken. Men er det nok til å lokke borgerlige velgere over streken?

Kommentarer til denne saken