(Trønderdebatt)

Landets fremste eksperter mener oljenæringen har ignorert faren for sabotasje og terror. Analysen gjelder dessverre atskillig flere kritisk utsatte virksomheter. Vi har rustet oss for fred. Som i tross.

For mange år siden ble jeg bedt om å bidra til å utrede sikkerhetssituasjon til en institusjon som enkelte mente kunne være utsatt. Med vekt på «kunne». Og av «enkelte». Virksomhetens ledelse anså det vel i og for seg som en teoretisk mulighet, men knapt noe mer, ettersom det hadde vært anslag mot sammenlignbare institusjoner i utlandet. Men i Norge? Neppe. Flere instanser var involvert i prosessen – ikke minst politiet og PST. Gjennomgangstonen var imidlertid den samme, med et visst unntak for PSTs ene representant i gruppen: Sannsynligheten for at noe tilsvarende ville skje her, var forsvinnende liten.

Få år senere kom angrepet.

Noen år senere smalt det igjen. Forut for 22. juli 2011 var det strengt tatt ingen som trodde at vi kunne få et storskala terrorangrep i Norge. I dag vet vi fasiten.

Kritisk norsk infrastruktur ligger i det alt vesentlige åpen i dagen. Kraftstasjoner. De landbaserte anleggene til petroleumsbransjen. Og – alt som skjer «off shore». Trolig kan vi også legge til havbruksnæringen, som i kraft av å være landets nest største eksportnæring, har fått enorm betydning for samfunnsøkonomien. Og dermed, per definisjon, kan være utsatt.

Anders Romarheim, leder for Senter for internasjonal sikkerhet ved Institutt for forsvarsstudier ved Forsvarets høgskole, sier i et intervju med VG at oljebransjen ikke har tatt inn over seg faren for terror og sabotasje. Han kunne nok lagt til krig også. All oppmerksomhet har etter landets kanskje fremste terrorekspert vært rettet mot HMS og industriell sikkerhet. «For å sette det på spissen: Å kunne sikre seg mot ulykker er vel og bra, men det holder ikke mot Putin», sier han til avisen.

Bransjen selv er, ikke oppsiktsvekkende, uenig. De kan vise til planverk og dialog med relevante myndigheter. Det sier mye om hvordan vi i Norge har innrettet oss. Vi planlegger. Men tar det sjelden videre. Fordi vi ikke tror at risikoen er reell. «Det skjer jo ikke her», som jeg for mange år ble konfrontert med, er for mange fortsatt grunntanken.

Sprengningen av to, tre eller fire hull i gassrørledningene i Østersjøen – tidlig torsdag morgen er man fortsatt usikker på omfanget – kan umulig være utført av en sivil gruppe som ønsker å forverre en allerede vanskelig situasjon i Europa. Selv om det ikke gikk gass gjennom ledningen da eksplosjonene gikk av, var det fortsatt intakt. Mange, ikke minst på kontinentet, har håpet at krigen på mirakuløst vis skal ta slutt og kranene åpne seg. Nå er dette umuliggjort – i alle fall i overskuelig framtid.

Det kreves betydelig faglige kompetanse for å gjennomføre ødeleggelse av en gassrørledning på havbunnen. Men kunnskap er i seg selv langt fra nok. Det kreves avansert utstyr for å operere på ned mot 100 meters dyp. Spesialsprengstoff. Logistikk. Gjennomføringsevne – som igjen fordrer at man over tid har trent på akkurat slike scenarioer. Med andre ord: Militær kompetanse av svært høy kvalitet. Langt fra alle land som grenser til Østersjøen har denne kapasiteten. Uten å ha sett noen vurdering av akkurat dette, vil jeg tro at det muligens kun dreier seg om to: Russland og Tyskland. Og kanskje Sverige. Men hvor sannsynlig er det at Tyskland og Sverige skal ha øvd på å sprenge olje- og gassrørledninger? Hvilken interesse ville i så fall ligge bak? I tillegg må vi ta høyde for at slike øvelser vil være vanskelig å holde skjult over tid i demokratiske samfunn. Jeg unner ikke den forsvarsminister jobben å stå fram med en forklaring på hvorfor man har trent på sabotasje mot kritisk infrastruktur.

Slike hendelser skjer ikke i et vakuum. Terroraksjoner kan tilsynelatende gjøre det. Terroren som rammet Norge 22. juli skjedde riktignok innen rammen av et ideologisk forkvaklet, delvis fantasibasert, fellesskap, men var først og fremst én manns verk. De fleste terroraksjoner begås av enkeltpersoner eller små grupper, som kanskje ideologisk sett tilhører et nettverk, men som i det store bildet er marginale enheter.

Anders Behring Breivik ville ikke vært i stand til å etablere en omfattende organisasjon for å sprenge oljeinstallasjoner på havbunnen. Et angrep fra en slik aktør ville blitt rettet mot et landanlegg. Eller til nød i svært begrenset omfang mot en synlig installasjon til sjøs. Derfor kan vi konkludere med at det ligger noe langt større bak. Og at sprengningen inngår i en helhetlig strategi som nødvendigvis må være politisk styrt og militært gjennomført.

Og hvem er det som bruker gass som våpen i Europa? Svaret gir seg selv. At sprengningen skulle være en provokasjon for å legge skylden på Russland, for derigjennom å eskalere krigen – slik enkelte mer enn antyder, framstår først og fremst som en politisk fiksjon. For hvem ville tjent på det? USA? Mindre enn noen. I Washington vet man at dersom det virkelig er noe som truer den vestlige enigheten om krigen i Ukraina, så er det kalde stuer og stengte arbeidsplasser i vinter. Det ville vært i USAs strategiske interesse at Russland kunne levere gass til Europa – rett og slett for å sikre at ikke Europa begynner å vakle de kommende månedene. Europeiske land? De frykter mer enn det meste politisk og sosial uro som følge av energiknapphet. Ukraina? Garantert ikke, fordi man i Kyiv ser nøyaktig det samme som i Washington. Knapphet på energi i Europa er i øyeblikket en større trussel mot Ukrainas forsvarskamp enn den russiske kampevnen.

Uansett «hvem, hva og hvor» – så viser hendelsen at vi er utsatt. Det som skjedde i Østersjøen kan skje i Norskehavet eller i Nordsjøen. For hva skjer om vi får en utblåsning på norsk sokkel? All virksomhet stenger ned. For hvor lenge, er det ingen som i forkant kan svare på. Skjer det, er katastrofen et faktum. Det minste problemet er at Norge og oljeselskapene vil tape penger. Vanvittig mye penger. Fravær av både norsk og russisk gass – og vi kan legge til norsk olje, også – vil sende Europa inn i en fimbulvinter som dagens mennesker neppe er forberedt på. Faren for at Ukraina i løpet av kort tid vil bli overlatt til seg selv er åpenbar, ene og alene på grunn av press fra en befolkning som kommer til å både fryse og sulte. Og hvem vil framstå som seierherre dersom fronten mot Russlands krig sprekker? I alle fall ikke Joe Biden, Ursula von der Leyen eller Jens Stoltenberg. Vladimir Putin vil på hjemmebane bli stående som mannen som la Ukraina under seg og overvant EU og NATO på kjøpet. Alle politiske mål med «spesialoperasjonen» vil være oppnådd. Uten bruk av atomvåpen.

For 82 år siden skrev fredsaktivisten Nordahl Grieg – som paradoksalt nok endte sitt liv i uniform, i et bombefly over Tyskland – diktet som mer enn noe annet står som det lyriske uttrykket for motstand mot krig og undertrykkelse. En av de mest kjente strofene lyder «Vi fulgte ikke med tiden, vi bygde på fred, som i tross». Grieg traff den norske folkesjela godt. Ja, ikke bare den norske, men sin egen. Det ligger dyp selvransakelse både på og mellom linjene.

I møte med reelle trusler holder det ikke med planverk utarbeidet etter dialog med «relevante instanser». Planene må utløse fysiske tiltak. Som koster penger – både for det offentlige og de private aktørene som er involvert. Kanskje krever det også lovendringer for å gjøre det mulig å sikre installasjonene på et nivå som gir et troverdig uttrykk for at man er villig til å forsøke å hindre anslag.

Så vil ingen ting man foretar seg gi hundre prosent garanti. Verken mot et mulig angrep – eller at man vil klare å motstå, dersom angrepet kommer. Men troverdig sikring vil i det minste heve terskelen. Og sortere ut angrep fra mindre ressurssterke aktører.