Vi må ikke pådra oss samme livsstilssykdom som USA

Uavhengig av valgresultat, la den voldsomme mediedekningen av valget i USA føre til noe mer enn antall klikk, latterliggjøring av USA og oppgitte samtaler rundt lunsjbordet.

La heller all USA-kunnskapen vi overøses med å bidra til at vi ikke pådrar oss samme livsstilssykdom som dette store landet i vest.

Thomas Seltzer har i sin serie UXA vist oss en annen versjon av USA enn den som nordmenn flest tenker på når de tenker på USA. Han har fått oss til å innse at USA er så mye mer, eller mindre imponerende, enn kjente og suksessrike stater som New York, California, Hawaii og Florida. USA er også 46 andre delstater hvor arbeidsplassene har forsvunnet og bygdesamfunn er overlatt til seg selv. Seltzer har gjennom serien fått meg til å forstå hvorfor Trump har så stor oppslutning som han har, og hvorfor han har mulighet til å vinne igjen.

Jeg sitter igjen med tanken om at det gir mening hvis han vinner igjen, når du ser hvordan ståa er for den vanlige amerikaner.

For å gjøre situasjonen i USA mer forståelig, kan det være hensiktsmessig å trekke paralleller til et sykdomsforløp. Jeg mener det Seltzer forsøker å formidle er at USA lider av en sykdom som har fått utviklet seg over flere tiår. Symptomene på denne sykdommen har også i løpet av disse tiårene blitt stadig tydeligere samt alvorligere. Symptomene Seltzer beskriver er problemer som store ulikheter i samfunnet, lave lønninger, dårlige arbeidsforhold, ødelagte små bygdesamfunn med høy arbeidsledighet og splittelse mellom akademikere og praktikere.

Det er allmenn kunnskap at i USA er alt mange ganger større enn i Norge, enten det trucks, burgere eller folk. Det gjelder også problemene. Problemene i USA er mange ganger større enn de vi har i Norge. Det skremmende som serien UXA viser derimot, er at vi ser tendensen til de samme typene problemer i Norge, men bare i mindre skala.

Blant de urovekkende parallellene til Norge er en rapport fra SSB tidligere i høst som viste at ulikheten i Norge øker stadig mer. Barnefattigdommen i Norge har de siste 20 årene økt fra fire til ti prosent, til tross sterk økonomisk vekst i samme periode. Helt essensielle yrker som politi har en startlønn kun på 380 000 kroner noe som for mange medfører nødvendige ekstravakter for å få økonomien til å gå rundt.

Det er skremmende likt amerikanerne i UXA med to-tre jobber for å få økonomien til å gå rundt.

Samtidig er det et faktum at stadig flere velger å ikke fagorganisere seg noe som dessverre bidrar til en svekkelse av de godt opparbeidede arbeidsrettighetene generasjonen før oss har kjempet frem.

Skremmende paralleller finnes også i norsk landbrukspolitikk. De siste tiårene har det hovedsakelig blitt satset på stordrift som har medført en voldsom reduksjon i små- og mellomstore bruk som igjen dessverre har ført til mindre attraktive bygdesamfunn med tilhørende færre reelle arbeidsmuligheter. Mest skremmende er holdningen og gapet vi også ser her til lands mellom dem med høyere utdanning og dem med yrkesfaglig utdanning, og diskursen som altfor lenge har blitt videreført om at det er kun høyere utdanning som gjelder i dagens samfunn.

Med disse parallellene har vi i aller største grad noe nødvendig å lære av det som nå foregår over Atlanteren for å unngå å pådra oss samme livsstilssykdom som USA. En sykdom hvor alt skal markedsutsettes til tross for de negative konsekvensene det har på menneskene, arbeiderne og hele lokalsamfunn.

I tillegg vitner medias konstante dekning av valget de siste månedene hvor mye vi ser til USA og hvor stor påvirkning landet faktisk har på oss. Kan vi sammenligne denne påvirkningen, enten det være seg direkte eller indirekte, med hvordan en sykdom smitter? Vi har all grunn til å stoppe opp og reflektere over hva denne påvirkninger betyr for Norge. Er velferdsstaten Norge resistent mot denne smitten? Ut ifra de skremmende tendensene av lignende symptomer også her til lands, har jeg begynt å tvile.

Likevel klamrer jeg meg til håpet om at det amerikanske valget kan være et «wake up-call» og vendepunktet for en lignende livsstilsykdom i Norge. At det viser oss viktigheten av å heller ta lærdom av det som så tydelig ikke har fungert i USA. Slik vil vi også slippe å ty til desperate kjerringråd for å lindre symptomene i tiden fremover, samt klare å unngå en voldsom hestekur.

Kuren på sykdommen USA lider av, som vil gjøre slutt på disse problemene, er etterlengtete og helt avgjørende for svært mange millioner personer i USA. Et minste håp om en slik kur vil for mange være den eneste muligheten til et håp om forbedring. Det ser man blant annet i UXA hvor Trump ønskes gjenvalgt etter å ha mildnet et symptom ved å ha økt trygden fra 1124 til 1142 kroner i sin foregående presidentperiode. Dette håpet finner en stor del av USAs befolkning i Trump.

Jeg har mine tvil på om noen av kandidatene faktisk er de rette for å være kuren på selve sykdommen. Jeg er likevel ikke i tvil om at den som vinner har klart å selge seg inn som det mest fantastiske kjerringrådet i vår tid. Men, her hjemme i Norge finnes det kandidater jeg har trua på, og muligens flere om de kan eniges at vi ikke ønsker å følge i USAs fotspor.

Uavhengig av valgresultatet, er det nødvendig at vi i Norge tar de lignende og begynnende symptomene på noe strukturelt som så tydelig ikke fungerer, på alvor. Selv om retningen for USA stakes ut ved valget, har vi her hjemme enda frem til 13. september neste år å utvikle kuren mot sykdommen med de uheldige symptomene og problemene ingen partier eller befolkningen er tjent med.

Så, til alle partier og politikere, kan dere velge å ikke kun drive lindrende sykdomspleie, men faktisk føre politikk som tar disse symptomene ved roten og fører strukturelle endringer til det beste for landet som helhet?

Kjære medvelgere, la oss stemme på de partiene som faktisk tar disse symptomene på alvor og gjør det som trengs for å holde sosialdemokratiet sunt og velfungerende.